torsdag 29. september 2011

Pyntedukke

Nei, dette er ikke den type pyntedukke man bruker som dorullskjuler eller setter til pynt på øverste hylle. Dette er et helt annet konsept, men som navnet tilsier, det er en slags dukke og det har med pynt å gjøre.

Min tanke var å lage en slags avlaster, jeg kan jo ikke selv gå rundt som ei pyntedukke hele tiden! Da ville stilen min fort ha minnet om Mardi Gras, og jeg ville nok ha fått problemer med å holde meg oppreist! Så pyntedukken er både en organisator, utstiller, avlaster og et slags dekorativt leketøy. Mange funksjoner som passer meg perfekt; den er praktisk, dekorativ og underholdende.

Igjen har jeg laget noe som tilfredsstiller et behov hos meg. Ja, jeg må inrømme at jeg har en del pyntesaker, og jeg ønsker at de skal være lett tilgjengelige. Før hadde jeg et "smykketre", som rett og slett var et tre jeg hadde hengende på veggen. Dette treet ble dynget ned av alt som ikke var i bruk. Samtidig var jeg inspiret av et leketøy fra barndommen; disse frisørhodene som man stylet med sminke og fantasifulle frisyrer. Jeg kan ikke helt minnes å ha eid en selv, men det var alltid veldig høyt oppe på ønskelisten min!

Jeg tenkte ei stund på å kalle den for veggpryd, men pyntedukke føltes riktigere og det var også arbeidstittelen. For dette har vært et prosjekt under bearbeidelse en viss tid, og de første utgavene ble ferdigstilt i sommer. Endelig skjønte folk hva jeg hadde ment når jeg forsøkte å forklare konseptet! Noen syntes de var skumle (deriblant min kjære søster som mente de "så" på henne. Hun har nok sett for mye på påskekrim, der "dukke" alltid betyr noe skummelt), og noen syntes de var stilige. Håper selvfølgelig de aller fleste havner i den siste kategorien!

For å forklare litt mer om hvordan pyntedukken fungerer, kan jeg først si at den har en hempe på baksiden av hodet for opphenging. Tenkte en del på hvordan jeg skulle løse oppstillingsdelen, og kom fram til at å henge den opp var det enkleste. For det å få den til å stå av seg selv, ville ha vært litt tungvint å få gjennomført. Selv om den henger, er den er likevel avstivet med papp i kropp og hode, mens halsen er myk. Pyntedukken har en vattert kroppsdel, slik at man kan stikke brosjer og buttons fast. Videre har den også lommer for ting som ikke kan henge eller stikkes fast. Disse lommene kan også brukes til mobil og I-pod.
Rundt halsen kan man henge smykker, skjerf eller slips. På hodet fungerer det fint å henge yndlingslua, headsettet eller hårbøyla. Ved pyntingen av pyntedukken kan man med andre ord være veldig kreativ og leke seg litt. Det artigste for meg har vært danderingen av all pynten!

Hittil har det blitt tre ferdige pyntedukker, alle med forskjellig hode og kropp. Hodene har jeg tegnet, for så å overføre de til tekstil. Til nå jeg har omtrent tjue forskjellige ansikt. Den pyntedukken jeg valgte til meg selv, minner om Brigitte Bardot fra 1960-tallet ikledd en raff knallgul habitt! Jeg liker stilen fra den tidsepoken og synes hun ser akkurat passe oversminket ut!


(foto: Ingibiru)

Her ser vi min egen pyntedukke "all dressed up and nowhere to go"! På kommoden ligger solbrilleetuiet med bildet som var inspirasjonen.




                                                                      (foto: Ingibiru)

Et lite stemningsbilde inne på soverommet mitt, her ligger mye av pynten som ikke fikk plass! Det ser ut for at pyntedukka har stukket av (kunne nok ikke vente med å få vist seg fram i all den overdådige pynten)!



                                                                            (foto: Ingibiru)

Dette var pyntedukke nummer to som ble laget. Ansiktet er inspiret av illustrasjoner i boka "Bli enda vakrere" fra 1970-tallet (Ei bok alle burde ha i sitt hjem. Et av rådene er ikke å vaske håret som om de var et par skitne sokker!).

mandag 26. september 2011

Kunstig natur

Her om dagen snublet jeg over en liten perle ved en sidevei. Det var noe kunstig av noe naturlig som var kunstferdig gjort i naturen.

Jeg hadde så vidt lagt merke til dette noe i veikanten før, men aldri gått nært nok til å helt være sikker. Var det jeg så naturlig eller kunstig?
Første gang jeg så det, trodde jeg det var natur, og tenkte for meg selv at dette var da to riktig fine eksemplarer av sorten.

Her kommer løsningen på noe kunstig av noe naturlig; to par sopper utskåret av trestubber.

Da jeg endelig kom nært nok, ble jeg bare stående og smile, det var så fint, og jeg ble så glad for at noen laget dette.
Litt hemmelig og meget mysteriøst. Hvem har laget soppene, er det et kunstprosjekt eller rett og slett en offentlig utsmykning? Kanskje det er en variant av "street art" i litt uvanlige omgivelser?

Selvfølgelig tok jeg også bilder fra flere vinkler for å dokumentere at jeg snakker sant!

                                                                        (foto: Ingibiru)
Soppene sett fra baksiden vendt ned mot veien. På litt avstand kunne man tro de var virkelige sopper!

                                                                        (foto: Ingibiru)
Her ser man soppene fra veien. De må jo ha stått der ei viss tid, det har jo begynt å gro mose på "sokkelen".
                                                                    (foto: Ingibiru)
                                                                  Se så søte de er!

torsdag 22. september 2011

Nattfotografering

Har lenge hatt lyst til å fotografere campus på universitetet i Tromsø i mørke. De har litt av et lysshow, og det er jo et pluss at det stort sett er folketomt på denne tiden av døgnet. Det blir slik en fin øde stemning.

Jeg visste jeg skulle ut en tur på kvelden i dag, og var forutseende nok til å putte fotoapparatet i lomma. Apparatet er riktignok bare et lite digitalt kompaktkamera, og bildekvaliteten er det kanskje så som så med. Jeg velger å se på dette som en bra ting; bildene blir ofte litt uklare og dermed veldig stemningsfulle.

Universitetsområdet har mange interessante motiver for en fotosafari, både innvendig og utvendig. Ute er det en variert arkitektur og et velhodt parkanlegg (noe som er en fryd så langt nord!). Det finnes også en god del kunstverk og utsmykninger som definitivt fortjener et nærmere studie.

Det er to helt forskjellige uttrykk på området dagtid og nattestid. På dagen ser man det hverdagslige i materialene, som på natten omgjøres til en magisk scene av lyssettingen.

På bildene nedenfor har jeg valgt ikke å bruke blits. Det blir litt grovt ser jeg, men blits føltes feil. Man ville nok ha tatt bort litt av stemningen lysene skapte.


                                                                     (foto: Ingibiru)
Her ser vi en av søylene i den ene enden av en slags akveduktlignede konstruksjon. Den er opplyst nedenfra av en spotlight innfelt i bakken.
Hm, det her begynner å ligne mistenkelig på en slags arkitekturrapport, og det var da absolutt ikke meningen!

                                                                         (foto: Ingibiru)


Her ser vi den mystiske konstruksjonen med søyler, for meg ser det virkelig ut som en akvedukt. Den går litt planløst tvers over gata, og har ingen åpenbar funksjon. Enten skjuler den en masse teknisk utstyr, eller så er det rett og slett en akvedukt! 

                                                                       (foto: Ingibiru)
Her ser man det jeg velger å kalle den japanske dammen, den ligger utenfor bygget der de blant annet underviser i marine fag. Dette er åpenbart et vannanlegg med tydelige referanser til det som foregår inne i bygget bak. Hvorfor det japanske preget, kanskje det har noe med diplomati å gjøre?

                                                                     (foto: Ingibiru)
Ja, dette er også på universitetsområdet, nærmere bestemt i TANN-bygget. En fiffig løsning på rørproblematikken; still den ut og gjør det svært! For at det ikke skal være noen tvil, mal bakgrunnen i en kontrastfarge for en ekstra synliggjørende effekt!


                                                                      (foto: Ingibiru)
Dette er også fra TANN-bygget, der man kan stå utenfor og se gjennom en åpning i veggen og inn til et opplyst område ved inngangspartiet. Jeg ser jo at dette motivet tydelig har barokke trekk; forgrunnen er mørk, mens et gudommelig lys setter fokus på det viktige, nemlig inngangen til tanntrekkerne!

                                                                       (foto: Ingibiru)
Her et lite lykketreff, en møll kom og satt seg på meg, mitt favorittbilde! Må jo også tilstå at jeg så den komme, for så stille meg strategisk i veien! Den hadde inget annet valg enn å bruke meg som landingsplass, og det ble et veldig kalkulert bilde i så henseende. Pytt pytt, alle store naturfotografer driver jo med litt juks nå for dagen!

Når jeg nå ser gjennom disse bildene, kan jeg konstantere at mitt kamera ikke nøvendigvis er verdens beste, og at jeg muligens snakket litt for varmt om dets evne til å ta sjarmerende uklare bilder.

Jeg sender herved et julegaveønske om nytt kamera ut i verden! Kanskje en eller annen onkel Skrue forbarmer seg over meg (og synes jeg er verdens beste fotograf, som i tillegg fortjener en teknisk forbedring av utstyret!).





tirsdag 20. september 2011

Ring

Som Liberace i sin tid sa uttalte "Don't wear one ring, wear five or six." Man kan kanskje si at han er mitt stilforbilde på noen områder; det handler om å lesse på med greier. Han som meg liker alt som er stort, dekorativt, glorete, glitrer og ellers er fantastisk!
La oss ha dette i bakhodet når vi tar en titt på ringene jeg har laget, her er det maksimalisme som gjelder!

Når det lå et slik iboende behov for det fantastiske, var første utkast til ring mildt sagt fargesprakende. Det hele begrenset seg i første omgang til materialer som var til rådighet, og hvordan man kunne få størst mulig effekt ut av dem.

Den første ringen ble laget av en gammel gardin fra 1970-tallet (gardin ja, brukte selvfølgelig ikke hele greia på en ring, mer 0,01 promille av den). Jeg trakk tråder ut av gardinen, deilig oransje og syntetiske (jeg kan ennå få litt frysninger av minnet om "knirkefølelsen"!). Dette ble til en dusk som jeg festet i en strikk, og vips var det en brukbar ring. Dette var et litt primitivt første forsøk, og ble senere raffinert (litt bedre dusker festet til litt bedre løsninger av strikk). Selvfølgelig kunne ikke disse ringene få et annet navn enn "duskeringer"!

Neste steg kom da jeg fikk kloa i noe messingstreng, da kom endelig Liberaces ånd litt bedre til syne! Disse ringene fikk flettede og regulerbare baser som jeg monterte forskjellige former av silke på. Her ble det imiterte edelstener og blomsteraktige former med innslag av sløyfer. Disse ringene var såpass "ute av denne verden", at de passet å bli kalt eventyr-ringer.

                                                                   (foto: Ingibiru)

Her har jeg på meg to duskeringer og en eventyr-ring (sorry Liberace, fikk ikke plass til fem stykker!).


                                                                      (foto: Ingibiru)

Her har jeg på meg tre eventyr-ringer som man kanskje burde vurdere å ha på seg en av gangen (ja, jeg vet, føler at jeg svikter Liberace ved å si noe sånt!).


Til slutt, rosinen i pølsa, selveste Liberace med iallfall seks store og herlig iøyenfallende ringer. Ser han har unnet seg et flygel på venstre lillefinger, og jeg finner det passende å avslutte med sitatet; "People ask how I can play with all those rings, and I reply, "Very well, thank you.""

fredag 16. september 2011

Isdans

Av og til dukker det opp noe som får deg til å tenke tilbake, og denne gangen var det en isdanskjole.

Ok, for å slå det fast med en gang, jeg har aldri eid et par skøyter eller bedrevet kunstløp på is! Det jeg har gjort, er å leke at jeg gjorde det. Dette var en hendelse som riktignok skjedde utendørs og på is, men under meget primitive forhold.

Se det for deg, det er vår i luften, de brune gresstustene begynner å titte frem fra snøen. Det føles mildt i forhold til den kalde vinteren, så mildt at små barn nekter å ha lue på.
Hele grusbanen er dekt av speilblank is, og scenen er satt for isdans. Deltakerne er søstrene junior med utstyret i orden. Min søster og jeg har hver vår isdanskjole på, en rød og en hvit, og med matchende strømpebukser. På beina har vi støvler som faktisk har skøyteegenskaper på glatt is, resultatet er piruetter og andre akrobatiske tilløpp.

Dette er et av de beste minnene fra barndommen og helt sant! Minnet er litt diffust i kantene, men følelsen er der, det må ha vært sånn! Jeg kan selvfølgelig få min søsters versjon, men det er ikke bestandig vi husker helt det samme. Derfor nøyer jeg meg med min visjon for denne gangen.

Siden jeg potensielt kan bli beskyldt for historieforfalsking av isdanser nummer to, skal jeg beskrive isdanskjolene. De var ganske så fantastiske, og selvfølgelig hjemmesnekrede (for hva var vel markedet for slike kostymer på 1980-tallet i Nord-Norge?).
Basisen for kjolene var et par pologensere, en rød og en hvit, deler av en gardin og paljetter. Gardinen ble sydd fast nederst på hver kjole, og paljettene litt klønete festet midt på magen. Jeg mener bestemt vi ordnet kjolene selv, mest meg da, siden jeg er eldst og mest kyndig med nåla og min søster har erklært seg allergisk mot alt som har med søm å gjøre.

At jeg kan beskrive disse kjolene så godt, er fordi de dukket opp i fjor under en ryddeøkt i et fjøs. Nå er de godt tatt vare på og arkivert hjemme hos meg, iallfall den ene kjolen, for min søster fikk den ene. Så nå sitter vi med hver vår kjole fra fortidens karriere som isdansere.

                                                                    (foto: Ingibiru)

Og her er billedbeviset, en stykk isdanskjole med paljetter!  Brukt av meg med meget grasiøse bevegelser på isen, iført matchende strømpebukse og et par magiske isskøytestøvler!

                                                                     (foto: Ingibiru)

Her ser vi et nærbilde av det fantastiske paljettarbeidet utført av kyndige barnehender. Legg spesielt merke til teknikken for trådfestingen, vi vet jo alle at blåknute og lange trådender er det beste!

søndag 11. september 2011

Refleks

Så passende å skrive om høstmørket og samtidig høre på Jamie Woons "Night Air"! For nå kan vi ikke nekte lenger, årstiden for mørke kvelder er her, og behovet for å synes melder seg.

For min del har refleks blitt en greie jeg nå går med året rundt. Dette fordi refleksene jeg har nå også tåler synet av dagslys. De er dekorative, og hvis man ikke visste det, hadde man kanskje ikke skjønt at funksjonen egentlig var å synes i mørket.

Min glede av å bruke refleks utenfor sesongen har nok ikke alltid vært til stede. Før hadde jeg nok til og med en anelse vegring mot refleksbruk generelt. De var jo stygge, hang i veien eller jeg husket aldri å ta de frem!

Høsten for ett år siden kom jeg opp med løsningen på min refleksvegring. Jeg ville lage en refleks som var et dekorativt element og samtidig praktisk i bruk. Resultatet ble en refleksnål som kunne festes på jakka, veska eller lua. Materialvalget falt på en kombinasjon av skinn og refleks med ei nål på baksiden. Skinnbruken var for å kunne få fram små detaljer i motivene, samtidig som det var slitesterkt.

De første motivene ble dyrehoder av blant annet hjort, katt, ape og hund. Etter hvert ble det også blomster, skyer, paraplyer og vinger.
Personlig har jeg plukket meg ut to favoritter. Den ene er en regnværssky med helårs leiekontrakt på ei skulderveske, og den andre er ei ugle som bor stedfast på yndlingsjakken.

Jeg mener ikke at man skal gå bort fra bruken av konvensjonelle reflekser, men disse refleksbrosjene er et fint supplement. Spesielt hvis man er litt pyntesyk, og ikke helt fikser refleks på hyssing med reklametrykk!

(foto: ingibiru)

Ovenfor ser vi noen av dyrehodene jeg først kom på. Mange av dem har havnet på klærne til barn, men ingenting i veien for at voksne også kan bruke dem, jeg har jo selv ei ugle!


                                                                     (foto: ingibiru)
Her ser vi det eneste paret av refleksvinger som ble laget. Heldigvis kjenner jeg eieren og får sikkert gleden av å beskue de igjen!


mandag 5. september 2011

Crocs, de nye "pesshestan"?

Dette er en påstand som først og fremst krever en forklaring av ordet pesshest.

Så vidt jeg vet, er pesshesta et nordnorsk uttrykk, og beskrivende for et bestemt fottøy. Hest viser til føttene, som i apostlenes hester, for her er det snakk om en transportetappe fra hjemmets lune rede ut til et ofte ikke oppvarmet utedo. Pess trenger vel ingen nærmere forklaring (for sikkerhets skyld; det er nummer en og ikke nummer to. Kanskje dette var mer forvirrende enn oppklarende?). 

Pesshester er ofte avklipte støvler, som er lette å smette på seg når man skal ut i et uformelt ærend. Slik som å hente posten i morgenkåpe og hårruller, eller, som navnet tilsier, et kjapt besøk på rommet med hjerte på døra.

Nå som pesshester er et grundig utdypet begrep, skal jeg ta en nærmere titt på litt mere moderne varianter av denne oppfinnelsen.

Jeg må nevne at jeg har vokst opp med pesshesta, nei, jeg er ikke 80 år, men har vært i kontakt med 80-åringer i litt grissgrendte strøk. Hjemme hos bestemor hadde pesshestan sin faste plass på trappa ute, meget praktisk, selv om huset for lengst hadde fått vannklosett.

Min far har skaffet seg Felleskjøpets pesshesta, som ikke er brutalt kuttet av, men har ei fin avslutning. Like fullt er de pesshesta, de har akkurat samme funksjon, man smetter de på seg for et raskt ærend. Dette er jo ikke fottøy man går offentlig i (her skal jeg ikke være alt for kategorisk, noen finner jo på de rareste ting og viser seg offentlig i de mest aparte bekledninger).

Det siste skuddet på stammen av pesshesta er etter min mening crocs (da sikter jeg til disse helstøpte plastklumpene med luftehull overalt). De er lette å smette på seg og er et fottøy man helst ikke bør vise seg offentlig i! Det har jo gått noen år siden disse crocsene var siste mote (et smertelig minne plaget av flashbacks; voksne damer med crocs ornamentert med blomster og andre morsomheter). Disse crocsene har nå blitt litt som de kasserte støvlene man klippet kort, og det nye livet egner seg best som pesshesta.
Ikke for det, jeg har nylig sett crocs i en slags semi-offentlig sone, nemlig en kafeteria i gåavstand fra et kontor. Personen måtte ikke helt ut i verden, men likevel føltes denne bevitnelsen av crocsbruken som noe litt for intimt. Jeg tenkte for meg selv at han skulle sikkert bare et raskt lite ærend... 

Legger til et bilde av et par crocs. Å finne et bilde som overhodet lignet på pesshesta var ikke å oppdrive, jeg må rett og slett dra tilbake til bestemorhuset med kamera for å få et fornuftig bildebevis (men dere skjønner greia, det er ikke så vanskelig å forstille seg et par avklipte støvler!).

                           (foto hentet fra denne nettsiden som treffende nok skriver om fashion victim (!):
        http://costuminatrix.blogspot.com/2008/09/outback-fashion-crocs-versus-crocs.html )

fredag 2. september 2011

Knagg

Jeg liker ting man ikke helt forstår hva er før de er i bruk. Som for eksempel knaggene jeg har hengende rundt om i leiligheta. Når den ikke er i bruk, ligner knaggen på en stor knapp, og funksjonen er det vanskelig å gjette seg til. Man må rett og slett si hva det er eller vise det i praksis!

Det begynte med en idé og et behov. Behovet var rett og slett egnede knagger for å henge vesker på, de jeg hadde var som oftest for smale og lagde "knekk" i hanken. Så hvordan løse dette behovet med et fornuftig, gjennomførbart og stilig design?
Først tenkte jeg på en huske der man satt på en planke med et tau igjennom. Dette var jo en slags menneskelig knagg som holdt på plass en person i stor fart. En slik huske baserte seg på flere prinsipp; noe rigid og noe som ga etter, et balansepunkt og en mothake-effekt.

Etter en del fundering kom jeg frem til at det som ga etter burde være sentrert mitt på det stive materialet. Jeg tenkte først at det stabile materialet burde være i tre, ingenting i veien med det, men alt for tidkrevende og kostbart for min del. Så kom jeg på at jeg hadde en stabel tykk og stiv papp liggende.
For å unngå at pappen knakk, valgte jeg å holde flaten liten nok. Ett hvert hull ville også svekke materialet. Løsningen ble å trekke pappen med tekstil og feste en opphengshempe midt på bak.
Hempen fungerte både som oppheng og som landingsplass for det man måtte ønske å henge opp. 

Det er ikke bare vesker knaggen funger fint til, men også skjerf, smykker, slips og andre ting med en viss tynde og av en viss størrelse.  Personlig bruker jeg knaggene mest til vesker, dette fordi det er en veldig skånsom oppbevaring og fordi jeg har ekstremt mange av dem! 

I fjor før jul deltok jeg og tre andre på ei salgsmesse. Der hadde jeg blant annet med meg over tredve knagger til salgs. Fikk ikke avsetning på alle, så det ble en fin julegave til venner og familie (måtte legge ved forklaring for sikkerhets skyld!).

                                                                   (foto: ingibiru)

Her har jeg liksågodt laget ei hel knaggrekke! Den består av knagger tredd på et kosteskaft og så hengt opp på veggen. Eller man kan klare seg med en enslig knagg, da med lang hempe for oppheng av flere vesker på en gang (se bilde nedenfor).

                                                                 (foto: ingibiru)

torsdag 1. september 2011

Ballkjoletorsdag

Har du skapet fullt av kjoler du aldri får brukt? Er det ingen spesiell anledning på trappene som oppfordrer bruk av en pyntet kjole? Eller har du bare forferdelig lyst til å ta på KJOLE, men ikke helt får det til?

Da har jeg den ultimate løsningen for deg! Her kommer verdens beste grunn til å pynte seg med kjole uten noen som helst god grunn, nemlig konseptet ballkjoletorsdag!

For noen år siden gikk det et radioprogram på NRK som het Mamarazzi. Der kledde alle programlederne på seg sine mest pompøse kjoler de fant i skapet. Dette skjedde en gang i uka på torsdagene. Selv om dette var radio ble det gjennomført. Jeg tuller ikke, for dette har jeg sett bevis på! Blant annet et bilde av Kristine Koht som går rundt i kantina med en fotsid turkis kreasjon. Kjolen har sølvdetaljer rundt halsringing og strutsefjær nederst på ermene, uforglemmelig!

Så hvordan vil dette kunne anvendes for deg?
På min forrige jobb satt arbeidskollegaene og klagde over alle de flotte tingene i skapet som de aldri fikk brukt. Løsningen var å skape et slags påskudd for overpynting en dag i uka. Jeg kom på at Mamarazzi hadde "ballkjoletorsdager", og lanserte samme konseptet på jobben. Dette funket som en valgfri greie. For meg personlig gjorde det meg mer bevisst på hva jeg hadde på meg denne dagen. Min pyntesyke ble tilfredsstilt og til en viss grad oppmuntret!
Mange vil si det er tøvete å måtte ha en slik unnskyldning for å pynte seg litt ekstra, men dette er i mine øyne bare positivt. Det føles mer naturlig å ha en anledning til kjolebruk, spesielt for de som egentlig aldri bruker kjole annet enn til festlige sammenkomster.

Hvordan funker dette konseptet for meg i dag?
Akkurat for øyeblikket er en mer praktisk tilnærming til klesdrakt nødvendig, spesielt siden jeg går en halv time gjennom skogen til mitt daglige virke. Men hvem har sagt at ballkjoler nødvendigvis må slepe marken? Jeg kan jo i de verste snøstormene bruke en kort kjole og dermed forhindre våte skjørtekanter i snøslapset.

Ja, jeg vurderer seriøst å ta opp tradisjonen med ballkjoletorsdag igjen! Må løpe til skapet og velge meg ut den beste kjolen! Tudelu!

  

Dette er helt åpenbart ikke bildet av Kristine Koht der hun sprader rundt i sin turkise ballkjole i kantina på NRK, men brukbar som illustrasjon på hva hun muligens kunne ha brukt en annen torsdag!

(Bildet er hentet fra nettsiden http://www.tv2.no/underholdning/gkn/-jeg-savner-de-store-melonene-jeg-hadde-3403336.html ).