onsdag 26. september 2012

Fargebombing

I sommer måtte stua undergå en aldri så liten forvandling. Ikke fordi jeg ville det, men fordi naturen brøt seg inn og bløtla tak og vegger. Resultatet ble en hvit boks, noe som jeg vet mange interiørfrelste bare elsker; "det er så rent og fremhever møblementet"! Ok, nå var jeg litt gretten av meg, men hittil har jeg ikke hatt luksusen av en ren boks som fremhever alt jeg eier og har. Nå er det en del jeg ikke ønsker å fremheve så veldig, men som blir det likevel på grunn av den trangen jeg har i meg til å stable ting (dette er også en dyd av nødvendighet, jeg har jo rett og slett ikke plass nok og redigering er heller ikke en av mine sterkeste sider!).

Uansett, tilbakeføringen av "møblement" inn i den hvite boksen har tatt sin tid, og mens jeg funderer på hvor alt skal få bo, har det oppstått en gledelig bieffekt, nemlig fargebombing!
Her og der dukker det opp fargebomber i alt det hvite, og det er jo sant, tingene blir jo fremhevet ganske så bra (nå ser jeg for eksempel ekstra godt hvor rotete jeg har det, og hvor inderlig glad jeg er i alt som smaker av technicolor!).



(foto: Ingibiru)
Hvorfor henge opp når man kan stable!


(foto: Ingibiru)
En liten nærmere kikk på eminent stabling, alt som ligner litt kan få lov til å stå oppå hverandre! Legg merke til hvordan reinen så vidt klarer å holde seg innenfor sitt lille tildelte areal (esken den står på er et reisesmykkeskrin fra omtrent 1960-tallet, og jeg bruker det hver gang jeg er ute og reiser!).


(foto: Ingibiru)
Oransj, orange, goransj, hvordan staves den fargen man blander av gult og rødt?!!


(foto: Ingibiru)
Det er vel her alt snakket om rot kommer inn, bare se bort i fra bakgrunnen og konsentrer dere om forgrunnen der alt er i harmoni! Se bare hvor heldig jeg har vært med valget av duk til borddekkingen (her har jeg ikke redigert noe på plasseringen av gjenstander, det stod faktisk slik etter frokosten, men jeg tror nok jeg ubevisst valgte farger på kopper og kar, for det matcher da noe så til de grader!).




(foto: Ingibiru)
Det begynner å bli litt mørkere utenfor på disse bildene og lampa lyser opp som ei sol (eventuelt stjerne, er ikke sola ei stjerne...?!). I forgrunnen ser man et par lesta (eller oversatt: strikkede ullsokker).


(foto: Ingibiru)
Blåtoner, kakeboks, tom settehylle og Film Fun.


(foto: Ingibiru)
Her har vi "the usual suspects" laina opp (kamelen får enda en gang være med på moroa!). Maleriet til høyre av den triste jenta er fra 1990-tallet, og ganske så tidstypisk spør du meg (panneluggen, fargene; som alle er like intense og det at hun kanskje sitter i en kafé). 
Ser her at jeg allerede har endret på plasseringen av ting, på det første fotografiet stod ikke bildet til venstre på hyllen. Det er jo det som er så bra med å møblere helt fra bunnen av, det går seg til etterhvert og man finner stadig nye måter å kombinere farger og former på! 






torsdag 20. september 2012

Drama på kjøkkenet

I sommer fikk jeg anledning til å boltre meg i den for lengst glemte sjangeren "fotonovelle". Etter et gledelig gjensyn, slo det meg at tematikken ofte kretser rundt de mer følelsesladde og dramatiske aspektene ved et hverdagsliv. 

Nedenfor skal jeg presentere to forskjellige føljetonger, som begge oser av opprivende følelser og som tar for seg de store spørsmålene i livet. De er hentet fra norske ukeblad fra 1970-tallet (en antakelse på grunn av de trange skjortene og slengbuksene!).


(foto: Ingibiru)
Jeg begynner med et lite stemningsbilde fra kjøkkenet. Det ligger tydeligvis noe i luften her, noe usagt som får den unge kvinnen til å snurpe munnen sammen, vende seg bort og stryke meget bestemt på et klesplagg (som ligger oppå kjøkkenbordet intet mindre!). Den unge mannen prøver på en eller annen form for kommunikasjon, men får en "frossen skulder" (tror det var det riktige uttrykket, eller, er det kanskje kald skulder? Frossen skulder høres litt mer ut som et medisinsk uttrykk).


(foto: Ingibiru)
"Kjærlighetens barn". Bare tittelen innebærer masse potensielt drama! Ettersom jeg kan tyde, er dette fjerde episode og de medvirkende er blant annet Albert, Adriane, Ernst og Laura. Første side fremstiller et møte på en byggeplass (?) og scooteren er signalet om at de drar videre til et spisested.


(foto: Ingibiru)
De (Adriane og Albert) står og kliner på et hushjørne, de har kranglet om sitt alt for trange husvære, eller mangelen på sådan (litt vanskelig å tyde det her, men livet er vanskelig altså!). Så er vi plutselig i kjøkkenet, og her er ikke stemningen særlig god.


(foto: Ingibiru)
La oss zoome litt inn. På kjøkkenet står Laura og stryker Ernst sine skjorter, hun er sliten og trett. Her blir jeg en smule forvirret, hvem er hvem og hvem er egentlig kjærest med hvem? Uansett, Laura er virkelig sliten og meget fjern i blikket!


(foto: Ingibiru)
Ah, så dette er Ernst, broren, og Laura blir egentlig glad for å se ham!? Det var uansett det siste bildet fra denne føljetongen (fortsettelse i neste nummer, nei, ikke her, men muligens hvis man drar tilbake i tid, så ligger den og venter på oss!).




(foto: Ingibiru)
Neste godbit fra arkivet heter "Lise og Rolf", også her handler det om unge mennesker i etableringsfasen. Det ligger mye godt drama der tenker jeg!


(foto: Ingibiru)
Står Lise og klemmer på en annen mann enn Rolf? Nå ble jeg forvirret igjen!


(foto: Ingibiru)
Lise er jo høygravid, og her ligger hun på fødeklinikken. Selvfølgelig kverner de store spørsmålene rundt i hodet: hvordan skal fremtiden bli, hvordan skal de klare det?
  

(foto: Ingibiru)
Se her, en lykkelig slutt; Rolf omfavner Lise og de blir enige om at de begge må skjerpe seg! (Rolf har til og med kjøpt ei vekkerklokke, den er det ultimate beviset på at han er klar for å ta ansvar!). 


Drama, drama og atter drama, men så ender det godt da!


søndag 16. september 2012

Sky på bakken

Teknisk sett er det muligens en sky på bakkenivå, men det heter ikke det. Et slikt fenomen går vanligvis under navnet tåke eller dis, som begge kan resultere i dugg. Sky, tåke, dis, dugg, frisk luft, trekk pusten dypt inn nå, ahhhh!

Alle bildene er fra en morgen i høst da været var riktig så duggete. Sola skinte faktisk fra skyfri himmel, men når skyen ligger på bakken, da er det ikke så lett å få øye på den!


(foto: Ingibiru)
 Rett utenfor inngangsdøra ble jeg møtt av dette edderkoppnettet. Vanligvis hadde jeg fått det rett i trynet, men nå var det duggifisert og godt synlig!


(foto: Ingibiru)
Man blir jo gjerne litt nærsynt i møte med natur dekket av dugg!  


(foto: Ingibiru)
Tror jeg skimter huldra borte i skogen...


(foto: Ingibiru)
Utrolig hvor nærgående, og ikke minst ufokusert, denne rødkløveren skulle være!


(foto: Ingibiru)
Se der ja, litt mer i fokus! 


(foto: Ingibiru)
Alt virker så friskt og delikat, får nesten lyst til å smake litt på denne kvasten her (tror kanskje jeg har gjort noe slikt i barndommen en gang, minnes mye spytting og harking!).


(foto: Ingibiru)
Duggdråper (strevde fælt med å få de fokusert inn, og folk som gikk forbi begynte å glane, jeg lurer på hvordan naturfotografene takler det enorme presset?!...hm, antakeligvis befinner de seg i naturen, den ekte og folketomme, og ikke i ei trafikkert veigrøft!).


(foto: Ingibiru)
Og der skinner solen

(foto: Ingibiru)
Geitrams, eller noe som ligner (ser også fristende delikat ut, men noe i bakhodet mitt sier at den bør man ikke smake på, eller var det den andre sorten?).


(foto: Ingibiru)
 Selv asfalt, lyktestolper og parkeringsplass blir vakkert i tåka!




tirsdag 11. september 2012

Kjole må man ha

Etter å ha mottatt en invitasjon som krevde en kjole av et visst format, var beslutningsrekka lang. For hvilken kjole burde jeg ha, hvilken ville jeg helst ha og hva betydde nå egentlig galla?

Mitt første begjær var etter en femtitalls-inspirert kjole, men galla føltes litt mer som noe langt og smalt, i motsetning til kort og struttende. Ok, så planen ble å lage litt av hvert, kanskje til og med tre kjoler. I ettertid viste dette seg å være en smule ambisiøst, og det var så vidt jeg ble ferdig med den ene!

Farger er også viktig, og jeg var lenge i bedaring om hva som passet best. At det ble en rosa kjole var egentlig litt tilfeldig, ikke for det, rosa er jo en deilig farge, men til en såpass seriøs og samtidig feststemt anledning, burde nyansen være "sofistikert" (nåja, det var intensjonen, dere får dømme selv på grunnlag av bildebevisene!).  



(foto: Ingibiru)

For å formilde førsteinntrykket av kjolen, er den hengt opp i tre. Sola skinner og det hele virker uanstrengt (og ikke i det hele tatt et forsøk på å iscenesettelse: kjoler vokser på trær, helt sant!). 



(foto: Ingibiru)

Heng kjolen i en døråpning, litt halveis i skyggen der det mørke rommet rammer den pent inn! Enda et triks for å forskjønne kjolen (syns den bare blir vakrere og vakrere!).



(foto: Ingibiru)

Et lite nærbilde av overdelen. Mønsteret ser veldig indisk ut, og det kan ha noe med at jeg brukte et silkeskjerf jeg fant i en skuff! Sånn i ettertid ser jeg at silkeskjerfet ikke matchet hundre prosent med hovedstoffet i kjolen, men det lyser den opp iallfall (og enda viktigere, jeg hadde seriøst ikke tid til å endre på et eneste sting!)!



(foto: Ingibiru)

Kjolen sett bakfra, mønsteret på silkeskjerfet var håndtrykt og sjarmerende ujevnt!



(foto: Ingibiru)

Det ble til og med nok til overs fra skjerfet til en bord nederst på kjolen.



(foto: Ingibiru)

Til slutt et lite actionbilde, slik så jeg ut på dansegulvet (kanskje). Den eneste komentaren jeg fikk på kjolen var: "rosa helikopter!" Jeg: "Hæ!??" Forklaringen lå i musikkvalget (tro det eller ei, låta "rosa helikopter" ble spilt, og kanskje mer utrolig; fullt dansegulv var resultatet!). 

Roooosa helikopter! Og så snurrer jeg rundt (kjenner at jeg rødmer lett her jeg sitter!). 




mandag 3. september 2012

Andehviskeren

En helt vanlig dag, men med et litt uvanlig vær, gjorde at jeg gikk rundt med mitt kamera og tok bilder av tilfeldige ting. Det var tåke og alt var duggete, selv lyktestolper fremstod som romantiske i dette sløret. Nok om det, da jeg nærmet meg et av de små vannene i nærheten, skjedde det noe som fikk meg til å høre David Attenboroughs stemme i mitt indre. Først var det bare et litt kjedelig vann med litt tåke, men så kom vendepunktet!

Ved å sige ned på huk i vannkanten, ga jeg tydeligvis et innforstått signal til alle endene på vannet. Fra tåken kom de alle lydløst sigende mot meg, først fikk jeg en sterk assosiasjon til Hitchcocks "The Birds", men det hele skled raskt over til å bli et typisk koselig naturprogram (det er her Attenborough kommer inn!). Så satt jeg der da, og i frykt (!) for å skremme endene bort (og av redsel for at de likevel skulle vise seg å være mer av Hitchcocktypen, noe som ville ha endt i et voldsomt og forferdelig blodbad!), satt jeg helt stille med en krampeaktig ro.

Jeg gjorde ingenting, endene gjorde fint lite de heller. De kom til og med så nært at jeg fikk ta bilder av noe som lignet ender (i motsetning til de bildene der alle fugler ender opp som en prikk i det fjerne!). Etter en stund gikk jeg litt lei, det er begrenset hvor spennende det er med ender. Min fysiske helse begynte å gi signaler om at det var på tide å stable seg opp (og i tillegg var buksebaken blitt litt fuktig), akkurat passe dose Attenborough for én dag!



(foto: Ingibiru)
Så her sitter jeg i vannkanten og aner fred og ingen fare. Tåka ligger lavt og setter an en trolsk tone.
 
 
 
 
(foto: Ingibiru)
Hva skjer? Endene har fått øye på meg og svømmer målrettet mot min posisjon...
 
 
 
 
(foto: Ingibiru)
De kommer nærmere...
 
 
 
(foto: Ingibiru)
...og enda nærmere
 
 
 
(foto: Ingibiru)
De bare ligger der, som om de venter på noe (da jeg gikk skjønte jeg selvfølgelig hva det var, brødsmuler! Å gi mat til ender er jo helt vanlig, noe som jeg åpenbart er totalt urutinert i. Kan jo ikke gå rundt med lomma full av smuler bare fordi det tilfeldigvis finnes ender som forventer slikt!).
 
 
 
(foto: Ingibiru)
Ah! Endelig litt action! Observasjon: ender klør seg bak ørene akkurat som en hund (litt usikker på om ender egetlig har ører, men denne anda klødde seg i hvert fall i øreområdet!).
 
 
 
(foto: Ingibiru)
Her ser vi samme anda som klør seg en annen plass: i vingeområdet (slike observasjoner kan man med stort hell fremsi på en Attenboroughsk måte!).
 
 
 
(foto: Ingibiru)
Ja, så var det oss to da. Dette ble det siste bildet av and for denne gangen, konlusjon: det var enormt spennede og litt skummelt i starten, men disse følelsene dabbet av i takt med en økning av fuktighet på klær. Jeg har bevisst unngått alle ordspill angående ender... men når enden nærmer seg, ups, ikke til å unngå!