Utklippsbok

Å lime inn i utklippsbøker er noe jeg gjør for min egen fornøyelses skyld. Det er ikke så veldig nyttig, men veldig morsomt! Jeg tror også det kan sies at dette er min eneste hobby (uendelige timer brukt på noe som egentlig ikke skal bli til noe!).
Kanskje denne hobbyen springer ut fra min vegring mot å kaste noe, samtidig som jeg liker å samle, ta vare på ting, og skape system (kanskje jeg passer best som nedstøvet arkivar, skal ikke se bort i fra at det er det jeg ender opp som!).

Mine utklippsbøker kombinerer gjenbruk av to ting; bøker og blader. Jeg har omtrent hele livet tatt vare på interessante utklipp, og de har hopet seg opp i uhåndterlige stabler. Et gjennomsyn har vært en risikosport og ekstremt tungvint.
Lenge så jeg meg etter slike utklippsbøker som var å få solgt i enkelte bokhandler, men de var så dyre og apellerte egentlig ikke til meg. Ok, hva står i bokhyllen, jo et par protokoller fra 1994, hm...de kan saktens brukes til utklippsbøker.
Disse protokollene var bare begynnelsen, og min kjæreste hobby har vel pågått i over ti år nå. På denne tiden har jeg hittil rukket å få fyllt elleve slike utklippsbøker.

(foto: Ingibiru)

Her ser vi et lite utvalg av mine utklippsbøker, ser det har gått hardt utover juss, politikk og årbøker! Dette er jo fordelen med å bruke vanlige bøker til utklippbøker, man kan sette de i bokhylla og ingen aner noe om det nye innholdet!

(foto: Ingibiru)

Et lite stemningsbilde fra baksiden av bøkene. Naturlig nok så buler de kraftig ut etter å ha fått størrelsen sin fordoblet (eller triplet, kan man si det?)! Jeg anbefaler jo her å se an boka man har tenkt å lime inn i, den bør jo helst være litt robust, passelig størrelse og tykkelse. Å ta et leksikon er ikke å anbefale!

(foto: Ingibiru)

Helt til venstre i bildet kan man skimte protokollen som ble den første utklippsboka. I tillegg til bøker som "går ut på dato", kan man bruke slike som man ellers aldri leser, men som likevel står i bokhylla (for min del har en del biografier, selvhjelpsbøker og slike som er ment å muntre deg opp, blitt ekspropriert til dette nye formålet!).

(foto: Ingibiru)

Sorry Alf Prøysen på samisk, du ble ofret i utklippsbokas navn!

(foto: Ingibiru)

Et lite glimt av det som befinner seg inne i Prøysenboka.

(foto: Ingibiru)

Utklippene viser visst litt av hvert ser jeg...

(foto: Ingibiru)

Her ser man gamle sort-hvitt fotografier fra Venezia, samtidig som en del av illustrasjonen i boka kan skimtes.

(foto: Ingibiru)

"Free the fish!"

Et lite etterord.

Det skal jo sant sies at disse utklippsbøkene ikke er totalt unyttige for meg. Jeg har mang en gang sittet med nesa begravd i disse bøkene, de har for meg vært inspirasjon, oppslagsverk og mitt private arkiv. Disse bøkene er også min variant av "moodboard" (som oftest har man de godt synlig, mens min type er mere bortgjemt!). 

Det skal jo også sies at de ble begynt laget da jeg ikke hadde internett tilgjengelig hjemme, ikke for det, jeg liker at de er håndfaste og at jeg ikke trenger annet enn å vandre til bokhyllen. En annen ting som er bra, er at utklippsbøkene letter litt på min dårlige samvittighet når det gjelder innkjøp av glossy magasiner. Jeg kaster de jo ikke, jeg resirkulerer og gir de et nytt liv!

Finn din indre pin up

Hvem har ikke latt seg fascinere av gamle pin up-bilder (det har i hvert fall jeg!), og kanskje lurt litt på om de har hatt levende forbilder! En slik pin up-modell må jo ha vært et yndig vesen eller et sexy bombenedslag av dimensjoner.

Etter å ha undersøkt saken nærmere, ser jeg at modellenes skjønnhet ikke bestandig er en forutsetning for et lekkert resultat. Det virker som om kroppens stilling, og plasseringen av rekvisitter og kulisser er viktigere. Det andre kan jo pyntes på!

Sammenligningen med photoshop er jo uunngåelig, men å lage et pin up-bilde etter et fotografi er vel mer en tolkning enn en retusjering. 

Under har jeg funnet fram til tre "før og etter" pin up-bilder. Det ser ut til at de alle er fra 1950-tallet, og viser klassiske positurer og settinger; overrasket uttrykk på stranden, vind i skjørtet på en olabil og forførerisk i undertøyet.

Jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte også prøve meg på en pin up-tegning, men hvem skulle få den tvilsomme æren av å få være min modell?

Valget falt på et bilde av Anniken Huitfeldt, der hun poserte så yndig med skisko. Alt stemmer her, posituren, smilet og et par lekre ben. Jeg vet at hun forsøkte å unnslippe terningkast fra Jan Thomas, men skisko alene er ikke nok til å stoppe meg (og kanskje nettopp derfor er det ekstra fristende å gjøre en pin up av Anniken!).

                  

(foto: Scanpix. VG NETT 22.02.12)                   

(foto: Ingibiru)

Skiskoene stemmer omtrentlig overens med fotografiet, men resten kan diskuteres. Jeg valgte å fokusere på posituren og smilet. Skitur-settingen passet fint overens med skoene (da var det sikkert lurt at jeg droppet den opprinnelige ideen om å kle Anniken i bikini!).

(foto: Ingibiru)

(foto: Ingibiru)

Jeg kan ikke påstå at resultatet ligner på utgangspunktet, men det er jo ikke det viktigste når man skal lage en pin up-versjon etter et foto. Konklusjonen er at dette er min tolkning av fotografiet der Anniken Huitfedt poserer som en pin up-modell med skisko for å unngå å bli bedømt som én.

                                                                        

Grønn ape

Nylig kjøpte jeg krympeplast på en av Tromsøs hobbyforretninger. Det er plastark man kan tegne på, og klippe til ønsket form før man krymper det i stekeovnen. Meget enkelt å bruke, og resultatet blir omtrent 1,5 millimeter tykt og hardt. Etter at man har tatt det ut av ovnen er det fremdeles mykt og formbart. Rekker man ikke å forme det, er det ingen krise; legg krympeplasten tilbake i ovnen og den blir myk igjen.

Mitt første prosjekt ble en grønn ape, etter ei tegning i ei skissebok. Krympeplasten krymper jo, og etter instruksjonen om lag til en tredel av opprinnelig størrelse. Så fra en grov skisse til en nusselig liten skapning, gikk tankene til mulighetene av et hav av "mini-me"!

(foto: Ingibiru)

Dette er skissen av apen som var et ganske grovt utgangspunkt. Jeg valgte å legge plastarket oppå og tegne av motivet, for så å klippe det ut. Man kan selvfølgelig tegne på frihånd! Det kan være et problem å finne tegneredskaper som sitter fast, vannbasert tusj funker dårlig. det bør være fargeblyanter (og lignende) og vannfast tusj.  

(foto: Ingibiru)

Og her har vi krympeplastvarianten av apa (ferdig krympet, jeg tok ingen bilder før, litt ivrig!). Til å tegne med brukte jeg fargeblyant og sprittusj. Fargene blir mer intense etter krympingen.

(foto: Ingibiru)

Man kan ane et hull i hodet på apen (jeg tenkte å bruke den til anheng), som må lages før man krymper (og betraktelig større! Husk krympinga!). Hull er fint å lage med hulltang eller hullemaskin.

(foto: Ingibiru)

De var like store en gang! Her ser man tydelig hvor mye krympeprosessen tar bort av størrelsen.

(foto: Ingibiru)

Lost in space, eventuelt spacemonkey... uansett, krympeplasten har en matt side man tegner på (fargene lukkes inne ved krymping) og en blank som man kan velge å se motivet gjennom (det blir da speilvendt). Jeg klipte til figuren og det ferdige resultatet får ganske skarpe kanter. Ønsker man et mer avrundet uttrykk, kan man file kantene ned.

Å flette bånd

Flettede bånd kan man bruke til så mangt, både til tradisjonelle klesdrakter og i en mer moderne sammenheng. Disse båndene får nok et typisk folkloristisk preg, men man kan ved å variere med materiale, bredde og farger oppnå andre stiluttrykk. Ikke for det, jeg personlig er meget glad i et slikt folkloristisk preg, noe som gjerne kan brukes i kontrast til moteplagg.

Min introduksjon til teknikken var da jeg flettet hosebånd for første gang, men samme måten å flette på var også populært til "vennskapsbånd" i sin tid (bånd flettet av bomull som man knøt rundt håndleddet til sin beste venn!).

De båndene jeg har flettet hittil, er alle av ull. Dette fordi bruken av båndene var av det tradisjonelle slaget, men ull er ikke det verste man velger. Ull er slitesterkt, holder på fargene, det er mykt og lett å jobbe med. Kvaliteten på garnet jeg har flettet med er av 100% ull i superwash. Årsaken til dette er fordi at jeg ikke ønsket et loddent utseende, og fordi superwash ofte ikke klør like mye som andre typer ullgarn.

Nedenfor skal jeg vise hvordan jeg flettet et langt bånd, som kan brukes til belte eller til å vippe håret (å vippe håret er en tradisjonell måte å ordne håret på, ofte brukt til beltestakk).

(foto: Ingibiru)

Her ser vi det flettede båndet ferdig (litt kaldt lys ser jeg, men dette var tatt en vinterdag i Nord-Norge uten sol, brrr!).

(foto: Ingibiru)

Trinn 1: mål opp ønsket lengde (her må man beregne litt lengre enn ferdig, dette avhenger også av hvor mange tråder man bruker). Fra dusk til dusk er dette båndet ferdig flettet omtrent 3 meter og består av 22 tråder. Så vidt jeg husker klippet jeg trådene litt over 4 meter (bedre å ha litt å gå på!). Til et såpass langt bånd, er det lurt å begynne midt på (man får også mønsteret speilvendt i begge endene fra midten og ut). Hvis man ønsker å ha et mønster som gjentar seg likt fra midten og ut, bør man legge trådene i en slik rekkefølge at de er identiske på hver side av midten (må da også være speilvendte fra midten av hver av de to bolkene med tråder). 

Det jeg har gjort på dette bildet, er å markere midten av båndet med hårnåler og knyttet båndet under kneet rundt leggen for å få motstand.

(foto: Ingibiru)

Trinn 2: Her har jeg delt antall tråder på midten og lagt de i ønsket rekkefølge. For å holde styr på trådene, bruker jeg hårnåler (hårkliper) de første tre omgangene (genialt, siden de holder såpass godt fast på trådene og de er meget enkle å fjerne etterpå!). 

(foto: Ingibiru)

Trinn 3: flettingen begynner fra kantene og innover mot midten, annenhver omgang fra hver sin side (da blir det lettere å få flettingen jevn). Man tar fingeren og løfter annenhver tråd, fører tråden som ligger ytterst inn mellom trådene og mot midten. Husk på å få de midterste trådene til også å gå over hverandre (to over eller under er feil, det må bare være en tråd over eller under. Man kan selvfølgelig ha variasjoner på dette, men hvis man vil ha et jevnt og ensartet resultat, er det enklere å følge denne rettledningen!).

(foto: Ingibiru)

Litt tydeligere bilde på hvor tråden man fletter skal legges.

(foto: Ingibiru)

Jeg vet dette er å få det inn med teskje, men kanskje er det til nytte for noen som aldri har flettet før!

(foto: Ingibiru)

Det er viktig å stramme underveis. Jeg bruker å stramme ved å dytte fingeren inn mot forrige omgang før jeg legger inn den nye tråden. Man kan også ta tak i begge trådbuntene og dra litt og justere inn mot midten (noe som kan forhindre at båndet blir skjevt, det kan også lønne seg å vende på båndet og flette fra andre siden). Jeg bruker også å trekke litt i tråder som stikker litt ut som løkker på sidene, på den måten får man jevne kanter. 

(foto: Ingibiru)

Trinn 4: Å flette fra midten av båndet til den andre enden. Her ser vi hvordan det ser ut før man begynner på flettingen.

(foto: Ingibiru)

Her må man først flette fra midten og ut, for senere å kunne flette fra sidene og inn mot midten.

(foto: Ingibiru)

Her er alle trådene flettet ut mot sidene, det er veldig løst og må strammes til for å få samme kvalitet som resten. Jeg bruker å lirke og lure litt, samtidig som jeg tar tak i begge trådbuntene og trekker til (eller egentlig annenhver gang til jeg er fornøyd med fastheten). Etter dette, kan man begynne å flette inn mot midten igjen!

(foto: Ingibiru)

Trinn 5: Avslutning. Dette er en måte å avslutte båndet på, spesielt hvis man ønsker å bruke det der endene skal henge fritt. Denne avslutningen er dekorativ, og man kan selvfølgelig variere måten å gjøre det på. Jeg har valgt å tvinne trådene i to pølser, som senere tvinnes sammen til en (på et annet bånd har jeg valgt å lage to ferdigtvinnede pølser i hver ende av båndet. Man kan for eksempel også velge å lage flere småfletter eller bare gå rett på å lage en dusk eller knute). De to pølsene som skal tvinnes sammen, må ha tvinningen i samme retning, eller så går det ikke. 

(foto: Ingibiru)

Trinn 6: Hvordan lage en dusk på avslutningen. Jeg liker dusker som avslutning, de gir et mykere inntrykk og er en enkel måte å avslutte båndet på. Dette er en dusk uten knyting. Man plukker først ut en tråd i den fargen man ønsker skal tvinnes rundt dusken. 

(foto: Ingibiru)

Etter man har snurret tråden rundt den tvinnede pølsen (med retning mot trådendene), trer man tråden med ei nål gjennom tvinningen, og ut øverst fra det snurrede feltet.

(foto: Igibiru)

Deretter trer man samme tråden tilbake, men husk å gå forbi en tråd i snurringen (eller så vil tråden bli trukket ut igjen!). På denne måten slipper man knuter i dusken, og tråden man trakk gjennom snurringen er nå låst fast!

(foto: Ingibiru)

Gratulerer, da er det bare å klippe snora for vel utført fletting! Lengden på dusken er selvfølgelig en smaksak, er du usikker, begynn med en lang dusk du klipper til etter hvert!

(foto: Ingibiru)

Et lite tips for oppbevaring underveis: knyt trådene i bunter; de man fletter med sammen, og endene i en løkke (som bør være lett å trekke ut!). På denne måten unngår man at alt vaser seg sammen, og det er lett å frakte det med seg (for dette er en fin-fin aktivitet for lange reiser!). 

(foto: Ingibiru)

Her et lite utvalg av andre flettede bånd som jeg har laget. Et par av de kan man bruke til å vippe håret med. Det bredeste i orange og hvitt, er tiltenkt å være skulderreim til ei veske. 

Ønsker du en tradisjonell måte å flette bånd på, kan du se denne artikkelen på nettsidene til Magasinet BUNAD. 

Tøfler

Jeg vil gjerne presentere den tingen jeg oftest har gitt bort som gave, nemlig tøfler! Det har blitt en del av de opp gjennom årene, og etter et lite regnestykke kom jeg opp i over tyve par (typisk nok har jeg ingen selv!).

Litt tilfeldig at dette har blitt den hyppigste gaven, men det løsnet da jeg ga bort et par tøfler som aller mest lignet på et par lauvmakk. Paret var strikket og deretter tovet i de meget iøynefallende fargene irrgrønn og neongul. Jeg var meget usikker på responsen, de var jo til en voksen mann, men svigerbror falt pladask, og jula var reddet!

Etter det har det blitt en tradisjon med tøfler, og det ene paret skal helst overgå det andre i stil og flauhetsfaktor. Målet er da ikke å lage et par trauste og trygge tøfler! Nei, jo grellere dess bedre! Dette gjelder først og fremst for mannetøfler, dametøfler kan gjerne være litt mer nedtonet (men vi blir da heller ikke like flaue over pompom, dusker, blonder, sløyfer og frynser!).

Nylig fikk jeg et gledelig gjensyn med en del av tøflene, og nedenfor kommer en liten parade!

(foto: Ingibiru)

Jeg får bestandig en trang til å leke litt med tingene når jeg skal fotografere dem. Her ble det til at tøflene gikk i tog!

(foto: Ingibiru)

Dette er siste par ut hittil. Inspirasjonen kom fra "Reisen til Julestjernen"; litt samme type stil og grelle farger (som jeg assosierer med denne norske filmen fra 1976). Kanskje det er hoffnarrens tøfler?

(foto: Ingibiru)

Av disse tøflene får jeg helt klart en japansk følelse (vet ikke hvorfor, og kanskje er det ingen andre som ser det heller!).

(foto: Ingibiru) 

Dusker er fantastisk dekorativt, og en smule flaut (den beste kombinasjonen av alle!)!

Et tips til å øke flauhetsfaktoren er å bruke virkemidler som Liberace i sin tid var en mester i; overdådighet er aldri feil. Pøs på med rysjer og andre dekadenser; ingenting er som en mann med utspjåka fottøy!  

Where have all the flowers gone...

I høst oppdaget jeg et sjeldent fint tilfelle av yarnbombing. Jeg ble skikkelig glad, og snek meg til noen bilder av vidunderet. Rett ved siden av satt to damer og drakk kaffe, de kunne stolt fortelle at alle kollegaene stod bak mesterverket.
Rett før jul prøvde jeg å få et glimt av treet (jeg satt i en buss i fart, så det var ikke så enkelt!). Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan kunstverket taklet vinteren, men det jeg så var en stabel nedhogde trær. I bestyrtelsen kunne jeg ikke skimte treet med den fantastiske innpakningen.

Neste ekspedisjon ut i verden har som mål å finne svaret; where have all the flowers gone?

(foto: Ingibiru)

(foto: Ingibiru)

(foto: Ingibiru)

Se min kjole

Dette er historien om skjørtet som ble til julekjole. For ny kjole til jul er alltid gjevt, og i dette tilfellet ble det nytt av gammelt!

Det begynte før jul i bruktbutikken Spin Sector (les mer; Spin Sector). Etter at denne artikkelen kom på trykk, har det kommet en bankterminal. Noe som gjør det enda enklere for de mange fristelsene å bli med hjem!
Etter å ha bladd meg gjennom rader av klær fra fordums tider, landet øynene på et fantastisk skjørt fra 1960-tallet. Det var dessverre alt for trangt i livet, men det hadde en fantastisk vidde nede og maxilengde (det er da hjernen begynner å knitre; her er det muligheter og ikke begrensninger!). Jeg bestemte meg raskt for at dette skulle bli årets julekjole!

Vel hjemme, begynte jakten på et stoff som kunne kompensere for manglende livvidde (på skjørtet, ikke meg!).
Endelig fant jeg gull! Nederst i den tre meter høye tekstilstabelen på soverommet, var stoffet som passet for min omsømsplan. Dette var selvfølgelig et stoff som var kjøpt årevis tilbake, tenkte vel kanskje på en kjole da også! 

Før klippingen, ble det litt spekulering angående utseende og praktiske løsninger. Det jeg endte opp med var meget enkelt, men funksjonelt. Jeg lot overdelen og ermene gå i ett (mindre sømmer å forholde seg til), og for bedre bevegelighet, lagde jeg kiler under armene som sluttet i livet.

Til prosjektet gikk det med en halv meter stoff, noe som ikke er så verst for en ny kjole!

(foto: Ingibiru)

Slik ble den ferdige kjolen, som ble brukt på julaften med et rosa uglesmykke! Stilmessig ble det denne gangen i retning hippie (tenk langt hår og midtskill). Ved neste anledning, blir det kanskje med stort oppsatt hår; spraylakkert og sirlig dandert!

(foto: Ingibiru)

Steg 1; det røde stoffet med hull til hals, her må man være litt nøye med å få det midt på og symmetrisk (husk også at halsen ikke er en stolpe, men har en tendens til å gå ut fra kroppen en anelse fremover. Et lite tips hvis du noensinne skulle finne på å bruke samme fremgangsmåte som meg!).

(foto: Ingibiru)

Steg 2; så var det å feste skjørtedelen til overdelen (det vanskeligste her var å huske hva som var bak og fram på alle delene!).

(foto: Ingibiru)

Steg 3; på plass med kilen under armen, her sett fra vranga av kjolen.

(foto: Ingibiru)

Et lite oversiktsbilde av kjolen fra vranga, ting begynner å få sin endelige form.  

(foto: Ingibiru)

Halsringingen ble kantet med et jerseystoff jeg hadde liggende. Veldig krøllete saker dette her, men ingenting som ikke tar seg i pressen!