Å vippe håret

Grunnen til at jeg begynte å flette bånd var at jeg hadde en plan om å vippe håret til 17.mai. I fjor rakk jeg ikke å bli ferdig med båndet (mest fordi jeg begynte dagen før!), men nå har jeg tre stykker å velge imellom!

Å vippe håret har vært en måte å samle håret på. Man kunne enten vippe håret med et bånd og bære det slik, eller man kunne knyte et tørkle eller lignende over. Jeg skjønner godt at denne måten å bære håret på var brukt, den er både praktisk og dekorativ. Håret låses på en måte fast, og man får samtidig vist frem sine fineste bånd! 

I prinsippet kan man jo vippe håret med hvilket bånd som helst. Det viktigste er at båndet er langt nok til at man kan knyte det i nakken etter endt vipping. Et slikt bånd bør være omtrent 3 meter langt (mine bånd er vel litt lengre, lengden man trenger avhenger av tykkelsen på håret og på hvor langt det er). Bredden på vippebånd er vanligvis omkring 2 centimeter.
Jeg vet at til de fleste bunadene man vipper håret til, bruker man vevde bånd. Teknikkene som da brukes er brikkeveving og grindveving, som for eksempel til en del bunader fra Telemark (deriblant beltestakken). Det båndet jeg skal vippe håret med er flettet, noe som betyr at neste prosjekt blir å lære meg å veve!

Siden jeg skal vippe håret til en bunad fra et sted uten denne tradisjonen, tar jeg meg friheter når det gjelder utformingen av båndet. Jeg har rett og slett laget meg et bånd jeg har lyst til å bruke. Vil du se hvordan vippebåndet ble laget, trykk her!

Nedenfor har jeg vippet håret steg for steg. Det finnes sikkert lokale tradisjoner for hvordan båndene skal danderes på hodet, så spør erfarne vippebåndbrukere, om du har lyst til å hedre tradisjonene til den lokale måten å gjøre det på!

(foto: Ingibiru)

Først et lite bilde av hvordan håret ser ut ferdig vippet. Riktig så fin og nasjonalromantisk!

(foto: Ingibiru)

Først legger man midten av båndet i nakken og man deler håret på midten. Her kan man jo velge hvor striglet det skal være, personlig syns jeg det får et litt mykere uttrykk når man ikke bruker kam der man ofte får et skarpt skille.

(foto: Ingibiru)

Så surrer man båndet rundt håret fra innerst til ytterst. Her kan man jo velge hvor mye båndet skal dekke håret (dette avhenger jo også av hvor langt båndet og håret er).

 

(foto: Ingibiru)

Når den ene siden er vippet, tar man fatt på den andre. Her er tipset å holde det ferdigvippede i munnen, da ruller det seg ikke opp (så fremt man ikke har en hjelpende hånd til rådighet!). Var vel litt i tvil om jeg skulle ta med dette bildet, for jeg ser mest av alt ut som en sjørøver med en sabel i kjeften, arrr!

(foto: Ingibiru)

Når begge sidene er unnagjort, legger man de oppå hodet. Her får man vel bare prøve seg frem for hva som føles, og ikke minst, ser best ut!  

 

(foto: Ingibiru)

For å låse vippen, legger man båndet i underkant av "hårpølsene" og knyter båndet i nakken.

 

(foto: Ingibiru)

Avslutningsvis kan man jo selv velge å knyte sløyfe eller å la båndet henge rett ned.

Så vil det vise seg, om jeg tør å gå med håret vippet 17.mai i en bunad man vanligvis ikke gjør slikt, og med et bånd som strengt tatt ikke følger tradisjonene. Tror jeg drister meg til det, kanskje jeg er så heldig at bunadspolitiet forsøker å arrestere meg!

Fra Klimt til flette

I påsken har jeg alltid et eller annet håndarbeid med meg når jeg reiser bort. Så til forskjell fra det vanlige, som er strikking, ble det i år fletting. I stedet for å strikke et par lester eller votter, så ble det bånd, og ikke bare ett, men en hel haug!

Trådene ble målt opp dagen før jeg skulle dra, og jeg var ute etter fine fargesammensetninger. Tidligere hadde jeg allerede begynt på et bånd med inspirasjon fra et maleri av Gustav Klimt. Så hvorfor ikke gjøre hele påskeprosjektet om til et samarbeid mellom Klimt og meg?

Det er ikke helt lett å skulle tolke et helt maleri inn i et flettet bånd, så jeg tok utgangspunkt i detaljer og de store linjene. Kildematerialet var fjorårets kunstkalender fra AlphaEdition, de hadde gjengitt maleriene fint i ganske stort format.

Gustav Klimt (1862-1918) var en østerrisk kunstner innen art nouveau, og brukte symbolisme og det ornamentale i sine bilder. Jeg liker veldig godt kontrasten mellom menneskeskikkelsene og det ornamentale, det forsterker og fremhever. Noen av bildene minner meg om russiske ikoner der menneskeskikkelsene er omkranset av metall. Man får et ekstra fokus på ansikt og hender.

I bildene nedenfor har jeg lagt fletten og maleriet som er opphavet side om side. Har du lyst å vite hvordan man kan flette slike bånd, ta en titt her!

(foto: Ingibiru)

Her har vi alle båndene og kalenderen (jeg føler meg rik, en hel haug med bånd!). 

(foto: Ingibiru)

For enkelhets skyld skriver jeg bare de engelske titlene på maleriene (men jeg går ut fra at originaltitlene er på tysk). Dette er "A Field of Poppies" fra 1907. Det er i olje på lerret og måler 110x110 cm.

(foto: Ingibiru)

Her et nærbilde av fletten og maleriet.

(foto: Ingibiru)

Dette bildet i kalenderen er et utsnitt av maleriet "The Three Ages" fra 1905. Det er i olje på lerret og måler 180x180 cm. Jeg har sett hele verket, og i tillegg til disse to skikkelsene er det en eldre kvinne portrettert (å ha henne med i kalenderen ville kanskje ha forstyrret denne søte idyllen). Man kan ane det grå håret og en knoklete hånd til venstre i billedflaten.

 

(foto: Ingibiru)

Jeg forsøkte å plukke opp fargene fra håret og blomstene.

(foto: Ingibiru)

Dette maleriet er et portrett av Adele Bloch-Bauer fra 1907. Det er i olje på lerret, og måler 138x138cm.

(foto: Ingibiru)

Her et nærbilde av de detaljene i bildet jeg plukket ut som retningsgivende for fargene i fletten.

(foto: Ingibiru)

Her har vi det fantastiske og litt skumle maleriet "The Maiden" fra 1913. Det er i olje på lerret og måler 190x200 cm.

(foto: Ingibiru)

Her har jeg lagt fletten midt i mellom der jeg hentet fargene fra.

(foto: Ingibiru)

Her har vi "Fritza Riedler" i en fabelaktig kjole sittende i en like fabelaktig sofastol. Maleriet er i olje på lerret og måler 153x133 cm.

(foto: Ingibiru)

Igjen et nærbilde av fargeinspirasjonen.

(foto: Ingibiru)

Til slutt har vi "The Kiss" fra 1907-08. Det er i olje på lerret og måler 180x180 cm.

(foto: Ingibiru)

Fargekombinasjonen er for det meste hentet fra blomsterklyngene på den kyssedes kledning. Man ser jo bare kysset, bekledningen og bakgrunnen rammer det hele inn, litt sjablongaktig, men vakkert!

Hyttetur

I påsken var jeg på skitur bare én gang, og i den anledning ble det tatt godt med med bilder (for slikt må da dokumenteres kraftig, siden det ikke er hvert år slikt skjer!).

Turen i år gikk til familiens hytte, som dessverre ikke brukes nok, enda beliggenhet og natur er fantastisk! Det kan nok ha noe med hyttas tilstand å gjøre, som ble bygd for omtrent femti år siden og har fått stått ganske så uendret, men noe flikking og ny utedo har det da blitt!

En liten billedkavalkade av årets skitur/hyttetur følger herved:

(foto: Ingibiru)

Først et lite bilde av løypa ned til hytta. Fantastisk vær den dagen (ellers hadde nok ikke turen blitt noe av)!

(foto: Ingibiru)

Her ser vi hytta fra forsiden, vinduet øverst er fra hemsen.

(foto: Ingibiru)

Hvem er det som tatt seg en tur inn i hytta? Den mest vanlige gjesten er visstnok røyskatt som lager et himla rot!

(foto: Ingibiru)

Se på det taket! Selv om det er i ferd med å bryte sammen, så er det jo så vakkert, nesten som en botanisk hage (eller av bibelske proposjoner: "de hengende hager fra Senja")!

(foto: Ingibiru)

Over til innedelen av skituren. Jeg måtte mimre litt og dokumentere interiøret. Ut fra stilen å dømme, så er krydderiene i krydderhylla fra 1970-1990-tallet?!

(foto: Ingibiru)

En fiffig detalj før man går ut døra (savner speilet som brukte å henge her!).

(foto: Ingibiru)

På hemsen og det obligatoriske "bordet" med stearinlys og fyrstikker. Stilt opp under vinduet står den livsnødvendige myggnettingen (hytta ligger plassert mellom enorme myrområder, og sommersesongen hadde ikke vært mulig uten beskyttelse fra de små blodsugerne!).

(foto: Ingibiru)

Fra hemsen og ned trappa ser man "badet". Mang en kattevask har blitt utført her i løpet av årene!

Foto: Ingibiru)

Utsikt opp mot den gamle og den nye utedoen (den nye kan dessverre ikke brukes enn så lenge. På grunn av manglende hengsler er den spikret igjen!).

(foto: Ingibiru)

Ok, jeg hadde inget valg da jeg måtte på do; det ble gamledoen. Som dere ser, er det en grunn til at det er bygget et nytt utedo. Bortsett fra at det var kaldt ute (og jeg kviet meg av den grunn), så hadde snøføyka blåst inn fra de meget glisne veggene. Dorullene var enten mumifiserte (enkelte var sikkert over 10 år gamle), eller så var de frosset fast i underlaget (heldigvis hadde jeg medbrakt!). For å toppe det hele av, så måtte jeg måke meg inn (sikkert nesten to meter snø akkurat der), og gjøre ærendet mitt med døra åpen (heldigvis var det ingen som kom gående forbi akkurat da!).

Jeg kan nesten ikke vente med å ta turen tilbake (...til hytta altså, ikke utedoen)!

Utklippsbok

Å lime inn i utklippsbøker er noe jeg gjør for min egen fornøyelses skyld. Det er ikke så veldig nyttig, men veldig morsomt! Jeg tror også det kan sies at dette er min eneste hobby (uendelige timer brukt på noe som egentlig ikke skal bli til noe!).
Kanskje denne hobbyen springer ut fra min vegring mot å kaste noe, samtidig som jeg liker å samle, ta vare på ting, og skape system (kanskje jeg passer best som nedstøvet arkivar, skal ikke se bort i fra at det er det jeg ender opp som!).

Mine utklippsbøker kombinerer gjenbruk av to ting; bøker og blader. Jeg har omtrent hele livet tatt vare på interessante utklipp, og de har hopet seg opp i uhåndterlige stabler. Et gjennomsyn har vært en risikosport og ekstremt tungvint.
Lenge så jeg meg etter slike utklippsbøker som var å få solgt i enkelte bokhandler, men de var så dyre og apellerte egentlig ikke til meg. Ok, hva står i bokhyllen, jo et par protokoller fra 1994, hm...de kan saktens brukes til utklippsbøker.
Disse protokollene var bare begynnelsen, og min kjæreste hobby har vel pågått i over ti år nå. På denne tiden har jeg hittil rukket å få fyllt elleve slike utklippsbøker.

(foto: Ingibiru)

Her ser vi et lite utvalg av mine utklippsbøker, ser det har gått hardt utover juss, politikk og årbøker! Dette er jo fordelen med å bruke vanlige bøker til utklippbøker, man kan sette de i bokhylla og ingen aner noe om det nye innholdet!

(foto: Ingibiru)

Et lite stemningsbilde fra baksiden av bøkene. Naturlig nok så buler de kraftig ut etter å ha fått størrelsen sin fordoblet (eller triplet, kan man si det?)! Jeg anbefaler jo her å se an boka man har tenkt å lime inn i, den bør jo helst være litt robust, passelig størrelse og tykkelse. Å ta et leksikon er ikke å anbefale!

(foto: Ingibiru)

Helt til venstre i bildet kan man skimte protokollen som ble den første utklippsboka. I tillegg til bøker som "går ut på dato", kan man bruke slike som man ellers aldri leser, men som likevel står i bokhylla (for min del har en del biografier, selvhjelpsbøker og slike som er ment å muntre deg opp, blitt ekspropriert til dette nye formålet!).

(foto: Ingibiru)

Sorry Alf Prøysen på samisk, du ble ofret i utklippsbokas navn!

(foto: Ingibiru)

Et lite glimt av det som befinner seg inne i Prøysenboka.

(foto: Ingibiru)

Utklippene viser visst litt av hvert ser jeg...

(foto: Ingibiru)

Her ser man gamle sort-hvitt fotografier fra Venezia, samtidig som en del av illustrasjonen i boka kan skimtes.

(foto: Ingibiru)

"Free the fish!"

Et lite etterord.

Det skal jo sant sies at disse utklippsbøkene ikke er totalt unyttige for meg. Jeg har mang en gang sittet med nesa begravd i disse bøkene, de har for meg vært inspirasjon, oppslagsverk og mitt private arkiv. Disse bøkene er også min variant av "moodboard" (som oftest har man de godt synlig, mens min type er mere bortgjemt!). 

Det skal jo også sies at de ble begynt laget da jeg ikke hadde internett tilgjengelig hjemme, ikke for det, jeg liker at de er håndfaste og at jeg ikke trenger annet enn å vandre til bokhyllen. En annen ting som er bra, er at utklippsbøkene letter litt på min dårlige samvittighet når det gjelder innkjøp av glossy magasiner. Jeg kaster de jo ikke, jeg resirkulerer og gir de et nytt liv!

Finn din indre pin up

Hvem har ikke latt seg fascinere av gamle pin up-bilder (det har i hvert fall jeg!), og kanskje lurt litt på om de har hatt levende forbilder! En slik pin up-modell må jo ha vært et yndig vesen eller et sexy bombenedslag av dimensjoner.

Etter å ha undersøkt saken nærmere, ser jeg at modellenes skjønnhet ikke bestandig er en forutsetning for et lekkert resultat. Det virker som om kroppens stilling, og plasseringen av rekvisitter og kulisser er viktigere. Det andre kan jo pyntes på!

Sammenligningen med photoshop er jo uunngåelig, men å lage et pin up-bilde etter et fotografi er vel mer en tolkning enn en retusjering. 

Under har jeg funnet fram til tre "før og etter" pin up-bilder. Det ser ut til at de alle er fra 1950-tallet, og viser klassiske positurer og settinger; overrasket uttrykk på stranden, vind i skjørtet på en olabil og forførerisk i undertøyet.

Jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte også prøve meg på en pin up-tegning, men hvem skulle få den tvilsomme æren av å få være min modell?

Valget falt på et bilde av Anniken Huitfeldt, der hun poserte så yndig med skisko. Alt stemmer her, posituren, smilet og et par lekre ben. Jeg vet at hun forsøkte å unnslippe terningkast fra Jan Thomas, men skisko alene er ikke nok til å stoppe meg (og kanskje nettopp derfor er det ekstra fristende å gjøre en pin up av Anniken!).

                  

(foto: Scanpix. VG NETT 22.02.12)                   

(foto: Ingibiru)

Skiskoene stemmer omtrentlig overens med fotografiet, men resten kan diskuteres. Jeg valgte å fokusere på posituren og smilet. Skitur-settingen passet fint overens med skoene (da var det sikkert lurt at jeg droppet den opprinnelige ideen om å kle Anniken i bikini!).

(foto: Ingibiru)

(foto: Ingibiru)

Jeg kan ikke påstå at resultatet ligner på utgangspunktet, men det er jo ikke det viktigste når man skal lage en pin up-versjon etter et foto. Konklusjonen er at dette er min tolkning av fotografiet der Anniken Huitfedt poserer som en pin up-modell med skisko for å unngå å bli bedømt som én.

                                                                        

Grønn ape

Nylig kjøpte jeg krympeplast på en av Tromsøs hobbyforretninger. Det er plastark man kan tegne på, og klippe til ønsket form før man krymper det i stekeovnen. Meget enkelt å bruke, og resultatet blir omtrent 1,5 millimeter tykt og hardt. Etter at man har tatt det ut av ovnen er det fremdeles mykt og formbart. Rekker man ikke å forme det, er det ingen krise; legg krympeplasten tilbake i ovnen og den blir myk igjen.

Mitt første prosjekt ble en grønn ape, etter ei tegning i ei skissebok. Krympeplasten krymper jo, og etter instruksjonen om lag til en tredel av opprinnelig størrelse. Så fra en grov skisse til en nusselig liten skapning, gikk tankene til mulighetene av et hav av "mini-me"!

(foto: Ingibiru)

Dette er skissen av apen som var et ganske grovt utgangspunkt. Jeg valgte å legge plastarket oppå og tegne av motivet, for så å klippe det ut. Man kan selvfølgelig tegne på frihånd! Det kan være et problem å finne tegneredskaper som sitter fast, vannbasert tusj funker dårlig. det bør være fargeblyanter (og lignende) og vannfast tusj.  

(foto: Ingibiru)

Og her har vi krympeplastvarianten av apa (ferdig krympet, jeg tok ingen bilder før, litt ivrig!). Til å tegne med brukte jeg fargeblyant og sprittusj. Fargene blir mer intense etter krympingen.

(foto: Ingibiru)

Man kan ane et hull i hodet på apen (jeg tenkte å bruke den til anheng), som må lages før man krymper (og betraktelig større! Husk krympinga!). Hull er fint å lage med hulltang eller hullemaskin.

(foto: Ingibiru)

De var like store en gang! Her ser man tydelig hvor mye krympeprosessen tar bort av størrelsen.

(foto: Ingibiru)

Lost in space, eventuelt spacemonkey... uansett, krympeplasten har en matt side man tegner på (fargene lukkes inne ved krymping) og en blank som man kan velge å se motivet gjennom (det blir da speilvendt). Jeg klipte til figuren og det ferdige resultatet får ganske skarpe kanter. Ønsker man et mer avrundet uttrykk, kan man file kantene ned.