Uglesmykke

Tanken var å lage enorme smykker, men jeg modererte meg litt underveis. Det siste steget i utviklingen ble uglesmykker i skinn og silke. Uttrykket er technicolor de luxe og såpass fargesterkt, at man bør nøye seg med et smykke av gangen (ikke for det, jeg nekter ingen å gå med et lass av smykker!).

For å ta steget fra perlede smykker, må man ofte fundere litt ekstra på materialer og oppheng. Jeg har sansen for motiv, og skinn er perfekt å "tegne" med. Skinn rakner ikke og man kan få til presise detaljer. På uglesmykkene har jeg valgt å bruke skinn i kombinasjon med silke (siden silke har vannvittige egenskaper når det gjelder farge og glans!). Kjedet er i metall (nikkelfritt), som ser bra ut og tynger smykket litt ned (smykker som blafrer når du går er litt upraktisk!).

(foto: Ingibiru)

Her ser vi et av uglesmykkene på ei "pyntedukke". Denne rosa ugla blir jeg nok å beholde selv!

(foto Ingibiru)

Dette er den første ugla som ble til; måtte jo ta den mest intense fargen jeg fant!

(foto: Ingibiru)

Her ser vi alle uglene samlet; gul, grønn, rosa, oransje og lilla. Jeg sier bare U-UUU!

Julekalenderen

Dette er en liten historie for å varme opp til jul.

Alle barn må jo få en egen julekalender, det var iallfall tankegangen min. Jeg hadde jo selv vokst opp med foreldre som "lagde" julekalender til meg og min søster. Stort sett gikk det i ferdigkjøpte løsninger, der plastikk og sjokolade gjorde stor lykke!

Hvorfor kunne ikke jeg også nøye meg med dette? Nei, her skulle alt lages selv, fra selve kalenderen til gavene (de skulle i hvert fall håndplukkes etter nøye vurdering!).
Slik gikk det: Jeg gikk hardt ut og begynte å lage et monster av en kalender. Den skulle være stor, og med store nok lommer, som kunne romme store adventsgaver (jeg blir svett bare jeg tenker tilbake!). Jeg satt og sydde, applikerte figurer, vatterte og styrte. Den ble ikke ferdig første året (som jeg kan huske, eller var det bare få dager igjen av adventstiden?).

Da kalenderen endelig var ferdig, nystrøket og pent hengt opp, hendte det noe som på en måte sier alt: Ungen i huset kommer glad og fornøyd opp etter et bad. Jeg, hans mor, viser stolt frem kalenderen. Jeg aner ikke helt hvordan (eller hvorfor), men ungen ender opp bak kalenderen (husk den er stor, kanskje skal det lekes gjemsel? Og husk, han har tatt et bad og har ikke rukket å kle på seg ennå!). Er dere klare for resten? Jo, før jeg enser det, skjønner jeg at noe foregår. Ungen står og tisser på julekalenderen!

En smule frustrert hives julekalenderen i vaskemaskinen, for aldri å bli seg selv igjen. Noe var av ull og krympet, resten ble usansynlig krøllete, og den farget litt av her og der (sjokket etter nedtissingen hadde tydelig påvirket min evne til å vaske tøy).

Da roen igjen hadde senket seg, ble det en ganske så brukbar kalender. Jeg må også tilstå at adventsgaveambisjonene straks ble jekket ned. Nå går jeg for billigste og enkleste løsning. Ungen klager ikke, og jula er reddet! 

(foto: Ingibiru)

Her ser vi hele kalenderen, og tro meg, den ser mye bedre ut slik i tussmørtna, enn med full blitz!

(foto: Ingibiru)

Dette er en av lommene på kalenderen, alle måtte jo ha forskjellig motiv! Her kan man se hvor krøllete den er, og hvordan ullpartiene har krympet (ser den kunne ha godt av en omgang med støvkosten)!

(foto: Ingibiru)

Rosinen i pølsa! Det måtte jo bli et juletre da (det er jo det hele kalenderen lader opp til!). Må gremmes når jeg ser sømarbeidet, det var litt i groveste laget! Til mitt forsvar, må jeg nevne at syingen var gjort på en "bråtthest" av en maskin (den fikk jeg til konfirmasjonen, og nå er den pensjonert!).

Miniveske

Tja, hva skal man kalle barnet, jeg kunne like godt ha sagt mappe, småveske, pung. Det er ikke navnet som er viktig, men bruksområdene, for de er så mange!

Min versjon, kalt miniveske, er en liten sak med hank og glidelås. Miniveska er foret og har ett rom. Dette rommet har plass til for eksempel mobilen, pengeboka og nøklene, akkurat hva du trenger til en liten stopp på Rema1000 (helt tilfeldig valgt butikknavn, og, jeg er ikke sponset!).
Hanken gjør det enkelt å ha hendene fri til å plukke bananer og løk. Det er selvfølgelig ingenting i veien for å putte den i lomma, eller i ei større veske. Det å putte miniveska i ei større veske er ganske genialt; da kan man holde orden på de små tingene, som ellers er irriterende vanskelig å finne!

Jeg har pønsket ut flere bruksområder, og nummer en er som sminkeveske. Man får plass til en god del sminkesaker (jeg har prøvd meg frem, og det var i hvert fall rom nok til det mest nødvendige, så fremst man ikke jobber som drag queen!). Her kommer også hanken inn som praktisk; for å rydde den litt unna vei, er det bare å henge den på veggen!

Neste bruksområde jeg kom på var som pennal. Her får man plass til passer, linjal, kalkulatur, skrivesaker og en god del ekstra. Miniveska ser kanskje ikke ut som et pennal, men den fungerer brillefint som det!

Man kan også bruke miniveska som reisesmykkeskrin. Endelig en plass å legge alle perlekjedene, de får jo likevel ikke plass i de små plasteskene, som de "ekte" sakene kommer i! Jeg har selv et lyseblått reisesmykkeskrin fra 1960-tallet. I det får jeg kun plass til de litt mindre smykkene, men nå kan jeg jo trygt reise med lassevis av perlerader!

Sist, men ikke minst, miniveska er jo den perfekte nybegynnerveska til den yngste frøkna i huset. Her behøver man ikke lengre være redd for sine egne dyrebare skatter (de små klåfingrene kan få gjort unna en god del ugang i løpet av sekunder!).
"Min første veske!" Her må jeg bare mimre litt, og tenke tilbake på hva jeg selv fikk leke med av vesker som barn (siden det var på 1970-tallet, var noe av det temmelig grellt!).

(foto: Ingibiru)

Et av de mest anvendelige områdene til miniveska, nemlig som organiserer av småting. Her illustrert med et par solbriller (hey, et til bruksområde; solbrilleetui!). Oppdaget nå at man kan se den fantastiske rosa himmelen ute reflektert i glassene, ah, vakkert! 

(foto: Ingibiru)

Her ser vi den samme miniveska i rollen som sminkepung (og nå vet dere også hva slags sminke jeg bruker, og igjen, nei, jeg er ikke sponset!).

(foto: Ingibiru)

Litt uvanlig form til pennal å være, men det funker som bare det! Se hvilken herlig fargesymfoni dette ble, matcher gjør det også!

(foto: Ingibiru)

Reneste Mardi Gras her! Hm, det var en glimrende tanke, neste reisemål bør bli New Orleans!

(foto: Ingibiru)

Twinkle twinkle little star... alt som glitrer er ikke gull, men ekte plastperler som i dette tilfellet!

(foto: Ingibiru)

Tenk dere husets lille frøken trippe rundt med denne! La ved en meget nostalgisk utgave av ei pengebok (fantastisk dråpeeffekt med påsveisede plastkuler!), lurer på om det lages flere slike lengre?

Memento mori

Kanskje en litt morbid tittel, siden det betyr noe sånt som "husk din dødelighet."

Jeg nevner dette latinske "slagordet", fordi jeg ønsker å minnes en skogsvei. Det er ingen hvilken som helst skogsvei det er snakk om her. Den er nemlig min favoritt, og jeg bruker den ofte.

Veien har virkelig fått smake på sin mortalitet, selve veien er ikke borte, men trærne nærmest er nylig hogd ned. Jeg vet ikke hvem som står bak (kommunen, parkvesenet?), men nedhoggingen har fått stien til å fremstå som en motorvei.

Før var gåturene preget av naturens romantiske side. Grener, som på vinteren var tynget av snø, bøyde seg over stien i buer. Våren kom med lysegrønt og fuglekvitter, og høsten med farger av ild (ser at det velter frem svulstige beskrivelser av naturen, men jeg får skylde på et svakt øyeblikk, sterkt preget av nostalgi og sentimentalitet!).

Ok, så er det vel ikke naturen i seg selv som er romantisk, men snarere meg selv! Så for å hylle romantikken, viser jeg noen bilder av skogsveien jeg tok i høst!

(foto: Ingibiru)

Her var det nesten umulig å ikke bli med på bildet, høstsola lå litt vel lavt!

 

(foto: Ingibiru)

Akk, se hvilken perle! Dette er det ene av to små vann som ligger ved skogsveien.

 

(foto: Ingibiru)

Her ser man den samme lille brua fra en annen vinkel. Heldigvis har det ikke vært nødvendig å snaue denne alleen!

(foto: Ingibiru)

Et bilde av toppen på et staselig tre. Det stod farlig nært veien, men er heldigvis blitt spart! 

 

(foto: Ingibiru)

Ved skogsstien er det flere benker. Før var de ganske skjermet av trær, men nå står de ganske så nakent. Igjen et svik mot romantikken!

 

Vesker

Vesker kan en simpelthen ikke få nok av! Det har ingenting å si om man allerede har skap, skuffer og veggene fulle, en til veske er ikke for mye! Trikset blir vel å ha en variert samling, slik at man kan la humøret bestemme dagens veske.

Hvis du tilhører den kvinnelige delen av menneskeheten, har du kanskje fra tidlig alder vaklet deg avgårde med den fineste veska og alt for store sko (for hvem har vel ikke vært i skapet og snoket i sakene til mor!).
Øvelse gjør mester! Man leker seg fram til eget uttrykk, og for min del er veska en helt naurlig del av det!

Historisk sett har veska økt i størrelse i takt med omfanget av greier man ønsker å oppbevare i den (bare tenkt på alle duppedippene, solbrillene, sminken, den ekstra strømpebuksa, alle pastillene og sjokoladen, lista kan fortsette i det uendelige!). Det har nesten blitt slik at vi bærer med oss hele livet i veska.
Hvis man utsetter innholdet i ei veke for en arkeologisk utgraving, kan man sikkert finne mengder av rester etter minner og skrot som bare ligger der. For hvor ofte rydder vi i yndlingsveska?  Jeg vet selv at det i perioder kan gå år og ettermiddag før det skjer!

Nedenfor viser jeg et lite utvalg av vesker jeg selv har brukt mye. Veskene har jeg laget selv, noe som også er greit når man ikke finner den man vil ha! For det å anskaffe seg nye vesker hele tiden handler også om begjær, man kjøper den nye veska fordi man har lyst på den!

Jeg ser sammenhengen mellom følelser og ting her, man blir følelsesmessig knyttet til gjenstander og man anskaffer seg noe nytt fordi det vekker en følelse i en. For meg er det ikke ønsket om å være moteriktig når jeg velger meg ei veske, det handler mer om følelsen, det skal være "riktig" og stemme. Hva det skal stemme med, er en mer diffus greie som jeg ikke helt kan svare på. Jeg tar det på gefűhlen!

Vesken har også symbolverdi, og da er det ikke likegyldig hvordan den ser ut. Stil, materiale, farge, størrelse, mote, alt spiller inn når det kommer til hva man ønsker å uttrykke. Man skal heller ikke prøve for hardt igjen, vesken skal kanskje helst ikke matche resten av antrekket (slik det gjorde i sin tid hos dronningmoren i England!).

Jeg tror man kan lese veldig mye ut av veskebruken til mennesker man møter. Dette er selvfølgelig basert på fordommer som av og til bekreftes (det trenger selvfølgelig ikke å være negative fordommer, men man har en fornemmelse av den andre før man blir bedre kjent!)

Vesker er spennende objekt stilmessig, sosiologisk og historisk! Jeg vet at min livslange fascinasjon nok ikke vil avta med det første!

(foto: Ingibiru)

Dette er en ganske gammel veske jeg har brukt i mange år til fest. Den er akkurakt stor nok til at man kan få presset inn det aller mest nødvendige! Så er den i tillegg ganske søt da!

(foto: Ingibiru)

Dette er en av yndlingsveskene mine for øyeblikket! Den er laget av en sofapute av plysj med et motiv av en påfugl og et vannbad (?). Ringene er egentlig gardinringer, fóret er av en gammel lampeskjerm og skinndetaljene kommer fra ei skinnjakke. Med andre ord er hele veska bygd opp av ting som har vært noe annet!

(foto: Ingibiru)

Denne veska er veldig annerledes enn de andre to. Den er av nye materialer og er formet som en bag (og så er den knall rød!).

Det er dette jeg liker med vesker, de kan ha så forskjellig uttrykk og likevel samme funksjon!

Boks

Jeg elsker bokser, så selvfølgelig måtte jeg gjøre et forsøk på å lage noen!

Jeg elsker også alt som er dekorativt, litt på kanten (smaksmessig), og det praktiske! Fungerer ikke designen praktisk i bruk (da når det gjelder ting som skal kunne brukes!), blir det skrotet og forsøkt gjenopplivet i en annen form. Slik ble det også litt med boksene jeg lagde.
Først var det formen, skulle boksene være firkantede eller runde? Hva skulle de lages av? Skulle jeg bruke lim eller ikke?

Løsningen falt i første omgang på en rund form med lokk.
Jeg valgte å ikke bruke lim overhodet, dette på grunn av at jeg ønsket å bruke tekstil som et dekorativt ytre, og lim har en tendens til å slå gjennom. På grunn av valget om å ikke bruke lim, var den runde formen fin å bruke. Jeg følte den var enklere å kle med tekstil (nå har jeg vel egentlig ikke testet ut om denne teorien stemmer, for hittil har det bare blitt runde bokser! Det er en stund siden jeg hadde denne diskusjonen med meg selv, så jeg får vel bare stole på at det jeg kom fram til var rett konklusjon!).

Som skjelett valgte jeg å bruke kraftig papp (jeg elsker papp!), en tykkere i lokket og en mer smidig i kanten rundt. Den smidige pappen var nødvendig, for jeg hadde konstruert boksen slik at den hadde en "løpegang" man skulle dra pappen gjennom. Lokket og bunnen trengte å være stødige, og trengte derfor en annen type papp.

Etter å ha lagd fem bokser med bare søm som festeteknikk, vurderer jeg sterkt bruken av lim igjen, men inntil videre blir konseptet for de runde boksene null lim.

For å beskrive boksene litt nærmere, kan jeg si at de er i kakeboksstørrelsen. De har et lokk som er festet i kanten bak og med bånd i front til lukning. Lokket ble festet, fordi det var det som fungerte best i praksis.
Boksene har et ytre og et indre av tekstil, og kantebånd rundt lokk og base.

Jeg har beholdt to av boksene selv, og i de oppbevares blant annet duskringer og reflekser. De står stablet og hører litt sammen, selv om dekoren utenpå er totalt forskjellig!

    (foto: Ingibiru)

Her er den ene boksen knyttet igjen, sjekk ut de frynsene! Jeg likte også godt kombinasjonen knallfarger og sort/hvitt.

                                 (foto: Ingibiru)                                    

Her et nærbilde av dekorasjonen på lokket, som er av silke og et stoff fra 1960-tallet.

    (foto: Ingibiru)

Her har vi boks nummer to som var den første jeg lagde. Den har et overtrekk i et stoff jeg kjøpte på loppemarked, og hvis jeg skulle ha gjettet, ville jeg ha tippet at det er fra 1960-tallet.
Det er bare å slå det fast med en gang, 1960-tallet har mange av de fineste mønstrene og fargene!

                                  (foto: Ingibiru)                                  

Her ser vi yndlingsboksen på gløtt, og man kan skimte noen brosjer og en refleks.

Mary Ellen Mark

Mitt første møte med denne amerikanske fotografen, var gjennom en utstilling på Perspektivet Museum i Tromsø. Utstillingen het "Twins & American Odyssey" og den gikk i tidsrommet 21.oktober 2006 – 22. januar 2007.

Denne utstillingen ligger det ennå et ekko av på nett, og man kan få et inntrykk ved å besøke museets hjemmesider: http://www.perspektivet.no/utstilling/twins-american-odessey/.

Mary Ellen Mark er født 1940 og bor i New York. Du kan få vite mer ved å besøke hennes hjemmeside.

Alle bildene under er hentet fra Mary Ellen Marks bok AMERICAN ODYSSEY (1963-1999). Boken er utgitt i 1999 av Aperture Foundation og har med dikt av Maya Angelou.

Hvis man ikke har anledning til å se disse bildene "live", er denne boken en fin måte å bli kjent med arbeidet hennes. Formatet på boken er relativt stort, og flere av bildene dekker enten en helside eller dobbelside.  

(foto: Mary Ellen Mark)

Billedtekst: "Tiny in her Halloween costume, Seattle, Washington, 1983"

For meg er dette et av de beste bildene til Mark, se uttrykket til Tiny; hun later ikke som, hun er. Mark har fulgt Tiny fra hun var ungjente til det siste bildet i boken (fra 1999), der hun ligger i badekaret og er tydelig merket av å ha levd et hardt liv. 

                                                   (foto: Mary Ellen Mark)

Billedtekst: "Mary Frances in the tub, Ward 81, Salem, Oregon, 1976"

Dette er et bilde fra et mentalsykehus og var et oppdrag i forbindelse med filmen "Gjøkeredet".

(foto: Mary Ellen Mark)

Billedtekst: "The Damm family in their car, Los Angeles, California, 1987"

På Perspektivet Museum var dette det bildet som gjorde sterkest inntrykk, og som jeg ikke har kunnet glemme.

(foto: Mary Ellen Mark)

Billedtekst: "Crissy, Dean, and Linda Damm, Llano, California, 1994"

Her har Mark igjen fulgt mennesker over et lengre tidsperspektiv. Dette er familien Damm som vi først møter i 1987 og sist i 1994.

Bildene til Mary Ellen Mark har gjort dypt inntrykk på meg, og jeg anbefaler arbeidet hennes med frasen "et bilde sier mer enn tusen ord"