Andehviskeren

En helt vanlig dag, men med et litt uvanlig vær, gjorde at jeg gikk rundt med mitt kamera og tok bilder av tilfeldige ting. Det var tåke og alt var duggete, selv lyktestolper fremstod som romantiske i dette sløret. Nok om det, da jeg nærmet meg et av de små vannene i nærheten, skjedde det noe som fikk meg til å høre David Attenboroughs stemme i mitt indre. Først var det bare et litt kjedelig vann med litt tåke, men så kom vendepunktet!

Ved å sige ned på huk i vannkanten, ga jeg tydeligvis et innforstått signal til alle endene på vannet. Fra tåken kom de alle lydløst sigende mot meg, først fikk jeg en sterk assosiasjon til Hitchcocks "The Birds", men det hele skled raskt over til å bli et typisk koselig naturprogram (det er her Attenborough kommer inn!). Så satt jeg der da, og i frykt (!) for å skremme endene bort (og av redsel for at de likevel skulle vise seg å være mer av Hitchcocktypen, noe som ville ha endt i et voldsomt og forferdelig blodbad!), satt jeg helt stille med en krampeaktig ro.

Jeg gjorde ingenting, endene gjorde fint lite de heller. De kom til og med så nært at jeg fikk ta bilder av noe som lignet ender (i motsetning til de bildene der alle fugler ender opp som en prikk i det fjerne!). Etter en stund gikk jeg litt lei, det er begrenset hvor spennende det er med ender. Min fysiske helse begynte å gi signaler om at det var på tide å stable seg opp (og i tillegg var buksebaken blitt litt fuktig), akkurat passe dose Attenborough for én dag!

(foto: Ingibiru)

Så her sitter jeg i vannkanten og aner fred og ingen fare. Tåka ligger lavt og setter an en trolsk tone.

 

 

 

 

(foto: Ingibiru)

Hva skjer? Endene har fått øye på meg og svømmer målrettet mot min posisjon...

 

 

 

 

(foto: Ingibiru)

De kommer nærmere...

 

 

 

(foto: Ingibiru)

...og enda nærmere

 

 

 

(foto: Ingibiru)

De bare ligger der, som om de venter på noe (da jeg gikk skjønte jeg selvfølgelig hva det var, brødsmuler! Å gi mat til ender er jo helt vanlig, noe som jeg åpenbart er totalt urutinert i. Kan jo ikke gå rundt med lomma full av smuler bare fordi det tilfeldigvis finnes ender som forventer slikt!).

 

 

 

(foto: Ingibiru)

Ah! Endelig litt action! Observasjon: ender klør seg bak ørene akkurat som en hund (litt usikker på om ender egetlig har ører, men denne anda klødde seg i hvert fall i øreområdet!).

 

 

 

(foto: Ingibiru)

Her ser vi samme anda som klør seg en annen plass: i vingeområdet (slike observasjoner kan man med stort hell fremsi på en Attenboroughsk måte!).

 

 

 

(foto: Ingibiru)

Ja, så var det oss to da. Dette ble det siste bildet av and for denne gangen, konlusjon: det var enormt spennede og litt skummelt i starten, men disse følelsene dabbet av i takt med en økning av fuktighet på klær. Jeg har bevisst unngått alle ordspill angående ender... men når enden nærmer seg, ups, ikke til å unngå!