mandag 31. oktober 2011

Duskring, steg for steg

Jeg har lyst å dele hvordan man lager en duskring, eller iallfall hvordan jeg lager den! 

Ideen var å få til en ring som syntes godt, var behagelig, og der materialet var enkelt å få tak i. For hvordan lage en ring fra bunnen av når man ikke har sølv, gull eller edelstener? Svaret er; man tar hva man har!

Jeg liker å jåle meg av og til, og da skal det helst synes! Har i mange år sett praktfulle cocktailringer bært av glamorøse kvinner. Det var slike ringer jeg ønsket å lage meg; store blikkfang som kunne sees fra månen!
Så hvordan angripe oppgaven praktisk? Jeg tenkte først på å bruke harde materialer som stener, plast, perler og metall. Ganske tradisjonelle smykkematerialer, men ikke bestandig like lett å ha med å gjøre! Det ble derfor helt naturlig for meg å ty til mykere materialer og bruke teknikker som søm. Det er jo tross alt det jeg har holdt på med mest!

                                            Her er oppskriften steg for steg på en duskring:

                                                                  (foto: Ingibiru)

Først et lite oversiktsbilde av en håndfull duskringer, de ser akkurat ut som sukkertøy!


                                                               (foto: Ingibiru)

Finn først noen farger du liker, bland gjerne flere! Bruker du litt tykt og porøst garn, kan resultatet bli ekstra fint og loddent! Jeg bruker ingen mal for oppsnurringen av garnet, men over et par fingre med litt avstand bruker å fungere fint. Dusken skal likevel klippes ned og formes etterhvert!


(foto: Ingibiru)


(foto: Ingibiru)


                                                                   (foto: Ingibiru)

Etter å ha knyttet en kraftig tråd rundt det opptullede garnet (veldig lurt å ha tredd tråden gjennom en nål først), så kan man sy gjennom garnet på tvers noen ganger. Dette gjør at ulltrådene holder seg bedre på plass og ikke sklir ut så lett! NB; ikke klippe av tråden, den får man bruk for senere!


(foto: Ingibiru)


                                                                    (foto: Ingibiru)

Etter å ha frisert dusken litt er det på tide å lage ringen den skal syes fast i. Jeg liker å bruke strikk med litt farge (hoppestrikk er ypperlig!). Mål rundt fingeren med strikken, klipp av så man har ca 1 cm ekstra på hver side til sømrom.


(foto: Ingibiru)


                                                                   (foto: Ingibiru)

Etter å ha sydd sammen endene på strikken (med ca 1cm sømrom), bretter man inn sidene og syr de fast.


                                                                     (foto: Ingibiru)

Når man har faldet inn endene på strikken, kan man feste dusken. Da er det lurt å ikke ha klippet av den tråden man brukte til å knyte sammen dusken med. Sy godt fast, slik at dusken legger seg inntil ringen. Fest tråden, klipp av og ferdig! 


                                                                       (foto: Ingibiru)

Til slutt kan man stusse dusken til den får en fin form. Da er det veldig praktisk å ha ringen på fingeren når man gjør det!




mandag 17. oktober 2011

Vindvott

Nok en gang en ting jeg ikke hadde i hus!
Løsningen var atter igjen å lage det sjøl (hele den historien med nød lærer naken kvinne å spinne, og at man ikke er tapt bak ei vogn osv).

Utallige ganger har jeg ønsket meg et ekstra skall for å beskytte hendene. Når jeg går tur i blåsten, har jeg som oftest bare ullvotter på, og alle som har vært ute i ruskevær, vet at vinden blåser tvers igjennom!

Nei, her må det andre løsninger til. Boblevotter har jeg ikke, og regnvotter ville jo være å overdrive en smule (pluss at man er rett tilbake til sandkassa og søledammer). Boblevotter og regnvotter, det er da ikke for voksne? Jeg ønsker meg noe som er både fint å se på og praktisk. En fusjon av disse to egenskapene må da kunne gå an?

Å lage vindvotter hadde lenge stått på dagsordenen, men problemet var å finne et mønster som jeg syntes var godt nok. Løsningen ble som følger; lag sjøl!
Etter en del utprøving av passform (med tilhørende lerretsmodeller), kom jeg fram til den ultimate vindvotten. Jeg klarte selvfølgelig å lage den for liten først (jeg hadde glemt at strikkavotten også skulle få plass!).

Slik ble løsningen på vindvotten; to lag på oversiden (ytterst et dekorativt lag og innerst et lag med poplin), på vottens innside valgte jeg å bruke et lag med bevernylon i håndflaten. De samme to lagene med stoff som ble brukt på oversiden, ble så gjentatt på yttersiden av tommelen. Dette ble en fin helhet, pluss at det ble enklere å lage en løpegang for strikken på innsiden av votten.
For ytterligere å tilføye et dekorativt element, valgte jeg å applikere en halvsirkelform på oversiden av votten.

Slik jeg ser for meg vindvotten på en sportsforretning, er den enten marineblå eller rød, og samtidig litt traust og veldig teknisk. Nå må jeg jo si at jeg ikke valfarter slike butikker (enten er alt for dyrt, for traust, for sporty, ja, i det hele tatt!). La oss si at mine vindvotter er et alternativ til dette.

Vindvottene har hittil blitt ganske så fargerike, og hver gang jeg prøver de på, må jeg smile. Jeg kan rett og slett ikke vente til neste storm kommer, da skal jeg prøve de ut!
Putter man riktig tykke votter inni, får man også frem boblevottfølelsen. Jeg føler meg riktig barnslig da, og har bare lyst til å hoppe tau og bygge snømann!

Vindvottene er først og fremst praktiske, og det er mange situasjoner man har bruk for de; ved all vindstyrke, enten forårsaket av sykling, skigåing, trilling av vogn eller helt vanlig orkan.

Bevernylonen på innsiden av vottene gjør de også er egnet til all aktivitet knyttet til snø. De er riktignok ikke helt vanntette, men i lag med et par ullvotter, stenger de lenge ute kulda og fuktigheten, og man kan jo alltids tørke de etter bruk!



                                                                        (foto: Ingibiru)

                                          Dette er en skikkelig humørbombe av et vottepar!



                                                                        (foto: Igibiru)

Dette var en av de første ferdige vottene, se så gul og fin! Det mønstrete stoffet er hentet fra en forklekjole fra 1960-tallet (noe som matcher jakken, som er fra samme tidsepoke!).



                                                                           (foto: Ingibiru)

Her ser vi samme votten fra innsiden, og strikken gjør at den holdes bedre på plass.

                                                                     

                                                                       (foto: Ingibiru)

                      Her et par votter i en annen fargekombinasjon; delikat grønn med ugler!




                                                                        (foto: Ingibiru)

Her hadde jeg et svare strev med å vagle vottene opp til fotografering, men med rosebuskens gule blad, ble jeg fornøyd!



(foto: Ingibiru)

Til slutt et bilde der jeg bikker over i lek; "vottus er sulten!" (og hvis man stirrer hardt, kan dere se meg avbildet i vinduet).

fredag 14. oktober 2011

Isbading

Den gangen jeg mislyktes i mitt første forsøk på isbading, og heldigvis for det, en fireåring har kanskje viljen, men ikke vettet.

Situasjonen; det er kaldt, jeg har med meg en venninne og vi befinner oss på ei strand, nærmere bestemt ytre Senja. Hvem som hadde den opprinnelige ideen vet jeg ikke, men har en mistanke om at det var meg, jeg leder nemlig an.

Første hinder er glidelåsen i bobledressen, enten var det små klønete barnefingre eller glidelåsprodusentene på 1970-tallet som hadde gjort en dårlig jobb. Vi får nemlig ikke av oss klærne, og man kan da ikke bade med klærne på, det vet da alle! 

Mens vi står der og strever, kommer vår redningsmann. Nei, han skal ikke hjelpe oss med å bade, han skal redde oss fra vår barnslige logikk.

Det beste med denne scenen er det visuelle; redningsmannen er nærmere to meter høy (slik jeg husker det!), har enorme briller, stort afrohår (veldig populært på 70-tallet!), trange dongeribukser med sleng og trang boblejakke. Han har en meget tidsriktig stil, en ordentlig 70-tallskamerat!

Det som videre skjer videre (etter det uutslettelige inntrykket av stil!), er at han bærer oss begge samtidig, en under hver arm, hjem. Han stolte nok ikke på at en av oss alene kunne motstå fristelsen til å hoppe i havet.

Vel hjemme blir jeg mottatt av mamma, som resolutt putter meg i badekaret. Der fikk jeg altså bade til slutt!


                                                              (foto: Ingibiru)

Skulle gjerne ha hatt et bilde av hendelsen, det hadde vært fantastisk! Vi får klare oss med dette av nyere dato, som til gjengjeld viser omtrent samme "åsted"!

fredag 7. oktober 2011

Krushund

Krushund er et fint ord som dekker det meste av nips, selv om det strengt tatt hensviser til gjenstander av krus formet som hunder.

Tidsmessig kan man plassere fenomenet minst femti år tilbake i tid, men jeg mener krushund fungerer som begrep i dag også. Riktignok har man har en tendens til å knytte visse assosiasjoner til ordet; kitch, camp, vulgært, sukkersøtt, støvsamler, sentimentalt og nostalgi.

Den uskyldige krushunden bør da ikke dømmes for hardt (her ville nok noen sosialantropologer ha raset og brølt ut; "ingen smak er uskyldig!")?
Krushunden representerer som oftest gode minner, noe som gjør en litt blind for den "gode smak". Funksjonen som dekorativt element er jo også tilstede i høyeste grad. En krushund kan jo virkelig forskjønne hjemmet og tilby noe interessant for øyet å hvile på. Ok, så har ironigenerasjonen og de litt mer inderlige noe forskjellig ståsted. Jeg har selv gått fra inderlighet til ironi, og til slutt havnet midt imellom!

La oss ikke redusere krushunden til en debatt om innhold og smak, selv om den muligens avslører oss som sentimentale nostalgikere! 

Poenget mitt med å ta opp begrepet krushund, var fordi jeg gjerne ville vise frem noen av mine! Kanskje jeg ikke tenkte nøye nok over konsekvensene, men muligheten for at det faller noen smaksdommer er jo absolutt tilstede. Skal prøve å motta de med en viss ironisk distanse (noe som betyr at jeg for denne gangen må undertrykke inderligheten, selv om den var utgangspunktet for dette innlegget!).



                                                                    (foto: Ingibiru)
Jeg begynner med en miniatyrutgave av en colaflaske og en dominobrikke. Colaflaska har jeg hatt siden 1980-tallet, den ble selvfølgelig plassert i de akk så populære settehyllene! Har mange ganger hatt lyst til å åpne flaska, men alltid besinnet meg i siste liten (den får stå der som en evig fristelse for meg selv og små barn!).


                                                                  (foto: Ingibiru)
Her ser vi et fantastisk lite tablå bestående av to konverserende vesener, nærmere bestemt en dinosaur og et monster. Kanskje de synger? Kan nærmest forestille meg tostemt harmoni!



                                                                   (foto: Ingibiru)
En trio av noen underlige figurer, de nye gitarkameratene? Hei, der ser jeg sannelig Kurt Nilsen i bakgrunnen!




                                                                  (foto: Ingibiru)
Hvor passende er det ikke at dette uheldige spøkelset står oppstilt på strykebrettet! Til og med en kindereggfigur kan ha potensiale som krushund!


                                                                   (foto: Ingibiru)
Endelig den første krushunden som faktisk er en hund! Den andre kan vi jo alle se er av Donald Duck. Disse krushundene ser nesten ut som et par svirebrødre på vei hjem fra en rangel (litt ustøe i gangen, og hunden prøver å ta seg sammen!). Ser også at det ble et slags ordspill her, burde kanskje heller ha skrevet begersvingende krushund!


(foto: Ingibiru)

Til sist ser vi den foretrukne transporten til de tre vise menn. Jeg husker muligens feil, men Rudolf, Bambi og en kamel må da ha vært standsmessig nok?

tirsdag 4. oktober 2011

Rot i virkeligheten

Dette med fremvising av interiør i diverse media, hvorfor er det bestandig så ryddig? Ryddig interiør, har det rot i virkeligheten? For meg er det rot som gjelder i virkeligheten!

Inspirasjonen for dette temaet kommer fra filmen Gummo (1997). Den viser en god del scener med et bestemt interiør som traff  noe i meg. Da sikter jeg spesielt til de scenene fra huset til en av hovedpersonene; Solomon.
Der føres man gjennom rom med stabler på stabler med klær opp etter veggene. Alt dette rotet føles som en psykologisk faktor. Haugene av klær, det generelle rotet og nedslittheten får meg til å føle en slags kvelende håpløshet.
Fant ingen bilder av dette interiøret i filmen, men derimot et av karakteren Solomon som tar seg et bad i samme huset, en helt fantastisk og samtidig ganske forstyrrende scene. Legg merke til baconbiten som er tapet fast til veggen!


                                           (– ©


Interiøret man ser i disse scenene av filmen er ganske ekstreme, men også "ekte". De skulle nok forsterke følelsen av "white trash".
Når jeg sa at disse interiørene traff noe i meg, så mente jeg det i en litt mindre skala. Jeg har det riktignok også rotete, og ting havner ofte i stabler opp etter veggene, men det er ikke fullt så overveldende. Forskjellen mellom mitt og filmens interiør ligger nok mest i stemningen. Mitt rot har jeg kontroll over, det kontrollerer ikke meg (...hørtes jeg overbevisende ut nå?)!

Å snakke om interiør er ganske meningsløst uten å vise bilder av det. Så her kommer rot i virkeligheten! Disse bildene er "ekte", men så har jeg da også valgt de mest ekstreme utsnittene. Det burde kanskje stå "advarsel, sterke bilder", men pyttsan, dette er da ingenting!


                                                                       (foto: Ingibiru)
Her ser man øverste del av bokhyllen, et område utsatt for stabling. Ting som ikke får hylleplass stappes inn i sprekker, og alle småtingene står stilt opp utenfor større ting i hylla. Resultatet blir ofte raus i lasta!


                                                                    (foto: Ingibiru)
Dette var da virkelig rotete, men det står likevel fullt synlig i stua! Jeg holder jo på med ting, og da må det nødvendigvis bli slik!
Det er jo såvidt man kan skimte en symaskin, og tørkestativet rammer det hele pent inn! Åh, nå ser jeg jo isoporen jeg hadde tenkt å bruke til det ene pynteprosjektet mitt...av og til ser man ikke skogen for bare, tja, ja hva skal man si? 


                                                                      (foto: Ingibiru)
Stabler med aviser i en raff bastveske i gangen, jeg har vel muligens hatt en idé om at de vil komme til nytte en dag (godt brukende til pappmaché og lignende, dessuten kan det jo være en artikkel eller to jeg syntes var interessant. Har jeg jeg hørt om internett? Tydeligvis ikke i denne sammenhengen!).



                                                                     (foto: Ingibiru)
Til slutt enda et stablemotiv, denne gangen på soverommet. Systemet er slik: i bøttene foran ligger omsømsprosjekt og stabelen bak er metervare klar til bruk, selvfølgelig sortert og ordnet etter kvalitet.


Avslutningsvis vil jeg si at man ikke behøver å stresse så mye med interiør. Klart det er tilfredsstillende å få til et velfungerende og pent hjem, men av og til flyter det, og da kan man finne trøst i for eksempel mitt interiør. Jeg lever da i beste velgående med rot, og det er min virkelighet!